Bluesnews

Et ambisiøst, smart og annerledes bluesalbum.

Bo Carlssons fine stemme, gode låter og flotte gitar bærer skiva

Fest i lokalet og hæla i taket!

Ikke en eneste kjedelig låt

Glødende gitardueller i tradisjonen fra Allman Brothers

Beth Hart går hardt ut på sitt nye album. Tennene er sammenbitte og hendene er knyttet når hun synger «I’m bad, I’m cruel. I’m not sorry baby, sorry for you. I’m not your mother. I’m not your wife. I’m not the one who makes it right. I got the bad woman blues”. Og det høres ut som hun mener det med samme kraft som Dinah Washingtons «Evil gal blues» helt tilbake fra 1944. Tøff start. Tøff dame.
Det melodramatiske og teatralske tittelsporet følger mer slik du kjenner Beth Hart. Og elsker henne. En nede-låt med et djevelsk sterkt uttrykk. Beths piano og sterke følelser med den fylden nesten ingen kan konkurrere med henne med. Som å sitte i en duvende robåt i en storm på havet. En perle.
I liket med neste som også er en ballade. «Without words in the way” er en sår ballade om trøbbel i tårnet. Med følelsen av både blues og jazz og med mye hudløs nerve. «I’m a songbird that don’t sing, I’m a throne without a king. Since my love got astray – without words in the way”. Låta oser av smerte og savn på den måten Beth Hart er mest elsket for. «Let it grow» er også en sterk ballade, med gospelkoring, om å komme hjem. Om å slå rot og slutte å flykte. Mens «Sister dear» er en svært sterk pianodrevet ballade om å ha det vondt i et nært søsterforhold. Jeg tror mange kan relatere seg til følelsene hun synger om, så kan man bytte ut søster-relasjonen med hva man vil.
Av mer uptempo materiale er det lite på dette ballade-tunge albumet. Men «Spanish lullabies» er en mørk, mystisk og melodisk rockelåt som vår egen Sivert Høyem nok kunne gjort. Med et utrolig lekkert trommearbeid vrenger Beth endelig litt på sjela på dette albumet. Og «Sugar shack» har en tøff og dansbar groove, nesten som et samarbeid med Depeche Mode i arrangementet. Veldig uvanlig men frisk.
Dette albumet er først og fremst et balladealbum, og det føles både teatralsk og fullt av sterke følelser på en måte som vel aldri har blitt manifestert helt på denne måten. Som den jazz-tempererte «Rub me for luck». En mørk nede-låt. Eller den enda mer mollstemte «Woman down». Ingen partylåt, men jeg kan garantere deg at du sitter fortryllet gjennom hele låta, og ikke svarer hverken på telefonen eller ringing på døra de nærmeste fem minuttene etterpå. Så sterkt føles den dommedagskraftige følelsen på denne låta. Det er alvor!
Mot avslutningen på et album av de sjeldne synger hun takknemlighetslåta «Thankful». Det er en låt mange av oss kan synge før vi går til ro om kveldene. En piano-akkompagnert ballade slik du kjenner Beth Hart godt.
«I need a hero» avslutter albumet. En meget sterk låt der hun synger «I’m not a hero. No superwoman. I’ve got my problems that comes and goes. I look like my mother and hurt like my father. I’m so thirsty but I wouldn’t drink the water. I need a hero”. Beth kler seg veldig naken, står frem med et ærlig og usminket bilde av seg selv. Slik man kan se seg selv i mørke stunder. Men som alltid, det er en trøst der inne i mørket. Beth Hart har alltid med det.
Hennes mest balladetunge album i karrieren, med et par låter der hun sparker hardere og viser at katten fortsatt har klør. Et av hennes sterkeste album i karrieren, kanskje det aller sterkeste. Jeg tror mange unge mennesker vil bli grepet av ærligheten og åpenheten i mange av disse tekstene som tross alt handler om kjærligheten på flere plan.

To andre album jeg har anmeldt i dette bladet er med norske Kid Andersen på produsentsida og som musiker, og er innspilt i hans studio, Greaseland i San Jose. Da er det ikke mer enn rett og rimelig at vi tar med et album der den allsidige musikeren fra Herre i Telemark er med som fullverdig bandmedlem. Vi snakker selvfølgelig om Rick Estrin & The Nightcats, et band der norske Alex Pettersen inntil nylig har besatt trommekrakken. Han er med på over halvparten av låtene på det nye albumet. 
Med sin drivende vestkyststil er Nattkattene et av mine favorittband, ikke minst live med herr Estrin som karismatisk frontmann. Det nye albumet har tittelen “Contemporary”, som best kan oversettes med moderne, noe som er typisk for samtiden. Ifølge presseskrivet er dette det mest fullbyrdede uttrykket på hva bandet står for. I mine ører vil det si at bandet på enkelte låter heller mer mot funk og en jazza tøtsj, og gjennomgående synger Estrin mer som en crooner.
Åpningskuttet “I’m Running” sitter som en kule, med twang-aktig gitar og utsøkt orgel, men “Resentment File”, en noveltylåt hvor Rick snakkesynger og får vokal respons fra resten av bandet, er ikke helt min greie. Den funky tittellåta med moderne lydeffekter og en rap fra den nye trommisen Derrick D’Mar Martin, gir meg heller ikke godfot. Derimot er “She’s Nuts Up” en fin slentrende sak med utsøkt orgel, og på “Root Of All Evil” tar vi en sving ned til New Orleans. På både “The Main Event” og “New Year’s Eve” finner Estrin fram det kromatiske munnspillet, og på albumets eneste coverlåt, Bobo Jenkins’ “Nothing But Love”, får vi en fin miks av Chicago og vestkyst blues.
På de tre instrumentalene får bandet virkelig briljere. Først ut er Kid Andersen­signerte “House Of Grease”. Kid tar oss med i et blueslandskap med et anstrøk av funk hvor Jim Pughs orgel er bakteppe og med utsøkt jazza piano fra Lorenzo Farrell. Selv Martin får briljere med noen små, men utsøkte vendinger på trommesettet.
”Cupcake”, signert Farrell, er litt i Booker T & The MG’s-gata, hvis en ser bort fra Estrins munnspill, og avslutningslåta “Bo Dee’s Bounce” er jumpblues med masse munnspill-øs og setter et fint punktum.
The Nightcats skal ha for at de har turt å tråkke litt utenfor det vinner­konseptet de har hatt. Så får det våge seg at en kanskje litt forgubba anmelder likte bedre den opptråkka stien. At Estrin, Andersen, Farrell og Martin/Pettersen innehar musikalske kvaliteter som går utenpå det meste i bluesverdenen, skal jeg i hvert fall ikke ta fra dem.

Lisa Lystam Family Band fra Sverige var en av de som la igjen sterkest inntrykk på Not­odden Bluesfestival i år, og rapporter fra rundt om i det ganske land synes å fortelle det samme der Lisa og hennes hippie/rootsrockete band har vært i år. Lisa Lystam Family Band er noe av den nye vinen innen blues og bluesrelatert rock, og viser seg som et sterkt innslag i en miks av garasjerock, sørstatsrock, bluesrock, rootsrock, hippiegroove og noe som ligger nært det norske bandet Katzenjammer. Dette er tyngre relatert til blues og spesielt sørstatsblues/rock, slik som amerikanske Larkin Poe som også imponerte på Notodden. Sol (Solveig Heilo) i Katzenjammer og Lisa Lystam, de kunne godt vært søstre, låter det som. Bare hør en låt som «Can I get a little». Er ikke det Larkin Poe med Katzenjammer-følelsen, så vet ikke jeg. Det samme kan sies om låta «Wherever I can find my love» og flere andre.
Noen av låtene de gjør har den garasjerock-følelsen med en bluesy undertone som glimrende svenske band som The Creeps og Atomic Swing gjorde rundt 1990. Men Lisa Lystam Family Band er sterkere fordi de står sterkere i bluesen.
Stilmessig er det masse groove, masse sørstatselementer slik som hos Larkin Poe, og albumet «III» synes svært variert og godt gjennomarbeidet, uten dødpunkter. Hun er på sitt mest uventede når hun gjør en Lucinda Williams-inspirert singer/songwriter-låt i «Glory» i countryånd. Eller når hun virkelig blir møkkete på blues­fingrene som en ung utgave av R.L. Burnsides jukejoint-blues fra Mississippi med «I can’t hold you». 
At hun møkker til bluesrocken sin som Black Keys eller North Mississippi Allstars på låter som «Bring me some­where», eller sender inn Allman Brothers-inspirert gitararbeid sammen med en melodisk følelse av Paul Rodgers/Bad Company på «Luke» bare illustrerer hvor variert denne dama og hennes free-spirit-band er.
Vanskelig å plukke ut enkeltlåter. Alt svinger. Alt rocker. Alt har sin rot i møkkete og hippie-leken sørstatsblues. Vi spår et definitivt gjennombrudd nå!

Det finnes folk her på berget som venter på ei ny Nick Moss-skive som en femåring venter på juleaften. Ja, det finnes endatil en kar som har tatovert inn NMB med store bokstaver på underarmen. Så det er med en viss ærefrykt jeg begir meg ut på en anmeldelse av bandets siste utgivelse: “Lucky Guy!”. Da den eksepsjonelle vokalisten Mike Ledbetter for et par år siden valgte å avslutte samarbeidet med sin venn for å samarbeide med “Monster” Mike Welch i “ The Welch Ledbetter Connection”, var det mange som var spent på hvilken retning Nick Moss Band ville ta. (Mike Ledbetter døde tragisk i januar i år). På siste album med “gamle” Nick Moss Band, dobbeltalbumet “From The Root To The Fruit”, er den ene skiva vaskeekte Chicagoblues, mens den andre er mer bluesrock. Livemessig på denne tiden går det i samme retning, bluesrock med innslag av funk og soul og oftest lange, nesten jamband prega låter. 
Svaret på valg av musikalsk retning skulle bli et par solide steg mot tradisjonell Chicagoblues, godt hjulpet av gruppas nye medlem, munnspilleren Dennis Gruenling, og ble manifestert på fjorårets “The High Cost Of Low Living”, gruppas debut på Alligator Records. Albumet ble nominert som beste album på Blues Music Awards og sjefen selv ble kåret til “årets tradisjonelle artist”. Og som ikke det var nok, ble Gruenling stemt fram som årets munnspiller.
Denne gangen har Nick tatt med seg bandet til Kid Andersens studio i San Jose. Kid bidrar selvfølgelig med diverse gitar og på “Simple Minded”, et av albumets sterkeste spor, krydrer han låta med mandolin i beste Johnny Young og Yank Rachell-stil. 
Albumet åpner med “312 Blood”, en hyllest til Chicago, byen der Moss vokste opp og trådte sine musikalske barnesko i bandet til Jimmy Rogers og sammen med Willie “Big Eyed” Smith og Pinetop Perkins i “The Legendary Blues Band”. 312 er forresten retningsnummeret til Downtown Chicago.
“Ugly Man”, en av flere låter i mer jump blues-stil, er albumets eneste cover, en nokså obskur låt spilt inn av Johnny O’Neal i Sun-studioet i 1953. Hele bandet er med vokalmessig med muntre “call and response”.
Mer West Coast blues blir det på tittellåta, en riktig gladlåt, mens stemningen blir raskt en ganske annen på “Sanctified, Holy and Hateful”, et av høydepunktene på skiva. Gruenling har funnet fram det kromatiske munnspillet, keybordist Taylor Streiff har funnet fram Otis Spann-sida i seg og Moss selv krydrer med gitar á la Otis Rush. Teksten handler om hyklerske kristne i politikken. Låta toner ut med en oppfordring til disse menneskene: “Open Your Heart. Take A Look Inside”. Sterkt.
Den nesten en time lange plata beveger seg mellom Chicago og vestkyst, men også med en snartur sørover, med et par mer Down Home Dirty Blues med røff munnspill lyd (“Wait And See” og “As Good As It Gets”). På “Full Moon Ache” er vi helt nede i Louisiana og swamp blues. Nick Moss må, bevisst eller ubevisst hatt Lazy Lesters “I’m a Lover, Not A Fighter” i bakhodet, når han skrev denne låta. At en tenker “Sittin’ On The Top Of The World” når en hører “Tell Me ­There’s Nothing Wrong”, er heller ikke til å stikke under en stol. Men dette er ikke ment som kritikk. Det er mer en berikelse for et album at det har gjenkjennende elementer. Dessuten er små- og halvtyverier i beste bluestradisjon helt tilbake til bluesens barndom.
Instrumentalen “Hot Zucchini” er en krysning mellom NOLA funk á la Meters og Memphis sound fra Booker T and the MG’s, hvor keyboardist Taylor Streiff får utfolde seg på Hammond B3. 
Albumet blir avsluttet med den nedstrippa og rørende “The Comet”. Det er en hyllest til avdøde Mike Ledbetter, som Nick Moss på coveret kaller “My Lil Brother” og skriver “You will never be forgotten, because you were a part of me”. Nakent synger Nick Moss ut sin sorg. Den akustiske gitaren hans må ha vært en lang tur nede i “The Delta”. Og for at det hele skal bli helt rett, kommer “Monster” Mike Welch inn med såre gitarriff over han som skulle ha vært hans nære samarbeidspartner og venn i mange år til.
Nick Moss, Dennis Gruenling og resten av gjengen har klart det igjen. “Lucky Guy!” er en vellykket oppfølger til “The High Cost Of Low Living”, og selv om jeg ikke vil gå så langt som å tatovere inn gruppas navn noen steder på kroppen, strekker jeg meg til å si at du neppe finner bedre bluesalbum dette året. 

Femte album fra Lee Fields (68) & the Expressions i samarbeid med Daptone/Truth & Soul-musikerne fra Brooklyn. Det er andre utgivelse på selskapet Big Crown. Produsent og bandleder Leon Michels har gitt musikken en luftig sound med den dynamiske rytmeseksjonen (Homer Steinweiss, trommer og Nick Movshon, bass) langt framme i miksen, med Hammondorgel, blåsere, strykere, vibrafon, diverse perkusjon og gitarer lekkert orkestrert i utkanten. 
Dette er klassisk soul, ikke tilgjort retrosoul. Lee Fields er ikke lenger først og fremst en James Brown-elev, selv om han kan hvine og grynte og raspe når det trengs. Lee Fields er ­simpelthen blitt en av de største nålevende soul­sangerne og produksjonen er så smart at hip-hop-­artister i årevis har brukt ham som samplingmateriale. Dette albumet blir neppe noe unntak.
Albumet er intet mindre enn en høysang til kjærlig­heten, inspirert både av hans femti år lange samliv med kvinnen han har fire barn med og gospelmusikkens overskridende religiøse kjærlighetsbudskap. Heller ikke unaturlig at det er en reaksjon på det splittede amerikanske samfunnets tilstand i dag. Albumets «Wake Up», siste sang på side A, er lei av «fake news» og «all these lies» og har bevisstgjørende patos på linje med Edwin Starrs «War». 
Men det er kjærligheten til kvinnen i sitt liv han først og fremst besynger, slik Bobby Womack eller en Tyrone Davis kunne gjøre det under storhetstiden for 70-tallssoulen som denne platen trekker veksler på, men utvikler til musikk for det 21. århundre. 
Det hele avsluttes med det deilig instrumentalnummeret «Love Is The Answer» som gjennom tittelen synes å besvare tittel-og åpningssporet «It Rains Love». Metafysisk soul.

Noen bluesartister må slite vesentlig mer enn andre for å nå frem med god musikk. Boston-baserte Anthony Geraci, som en gang spilte i bandene til Ronnie Earl og Sugar Ray Norcia og som frontet Boston Blues All-Stars bandet som hadde stor suksess på Notodden i år, er definitivt en av dem!
Dette er hans tredje rene soloutgivelse der han har skrevet så godt som hver eneste note, og du dynkes i den beste følelsen mange av oss har for 50-tallets og tidlig 60-talls r&b og blues. Åpningen med tittelsporet er som å høre den beste vibben fra artister som Fats Domino og Percy Mayfield, men med dagens suverene lyd. Når andrelåta «Don’t the grass look greener» attpåtil oser av den klassiske old-school Chicago-bluesen som Monster Mike Welch & Mike Ledbetter fikk stående ovasjoner for i 2017 og 2018, så skjønner du at motstand her er nyttesløst. Det er bare å ta på seg smilet og bli med på en feelgood-skive av de sjeldne som favner old school fra 50/60-tallet uten at det føles kleint men derimot veldig ektefølt.
Her er ballader som «Angeline, Angelina», «Long way home» og «Two steps away from the blues” som har den forståelsen for den tiden musikken på mange måter er hentet fra. Old school, men samtidig tidløst. Pinetop Perkins pianoblues er her (Anthony hadde ham boende hos seg i perioder), 50/60-talls r&b og blues, tidlig soul, ballader med et anstrøk av jazzfølelse og noe som nærmest er rock’n roll swing. På mange måter forstår og bruker Anthony Geraci gammel blues på samme måte som Kim Wilson på sine soloplater.
Og hvilke musikere han har med seg. Vokalister som Sugaray Rayford, Sugar Ray Norcia, Willie J. Campbell og dronningen Michelle “Evil Gal» Willson (som nå gjør comeback) er blant de beste vi har i dag innen blues. Og gitarrekke med Kid Ramos (ex T-Birds), Monster Mike Welch og selveste Ronnie Earl!
Det blir ikke bedre. Om du er 20 eller 70, denne plata får deg til å leve med et smil om munnen! En plate man må ha i høstmørket, spør du meg.

III – 3, really? Var det det beste dere klarte, gutter? Å dra en «Chicago» på denne måten? Spøk til side – det er bare å beklage at denne er blitt liggende litt, men det gir oss jo sjansen til å skryte desto mer uhemmet av våre svenske venner. Trioen fra Karlstad, der gitarist, frontfigur og mannen som skriver alt materialet, Claes Nilsson, har gjort stilige gitarriff til en kunstform. Ingen tilleggspoeng for å gjette at dette er tredje utgivelse fra Sveriges kanskje mest sympatiske bluesband. 
Gutta holder frem som de innledet på Everybody’s Gotta Go (2016). Lydbildet er (om mulig) enda tettere – og det ser heldigvis ikke ut til at årevis med spilling ute har slitt på verken energi, humør eller forholdet dem imellom. Chicago, Austin, Memphis og – Karlstad (?). Kanskje litt drøyt å holde Karlstad frem som en bluesmetropol, men NOE riktig må de ha gjort for å komme opp med dette bandet. 
Claes leverer et nytt overflødighetshorn av sinnsykt fete gitarriff – og forbløffende bra tekster. Fredrik Nilsson og Henrik Gillgren er – slik de har vært i årevis – et komp som kler ham godt, og fullt på høyde med ethvert «Double Trouble» eller «Destroyers» du måtte komme trekkende med. Dette er en juvel av en plate, der det ikke finnes dødpunkter, men hvis jeg absolutt må la meg peke på «I’m Gonna Move To The Outskirts Of Town» og «Somebody Call A Doctor» som to favoritter. Det vi har er Nordens ubestridt tøffeste bluesrocktrio, og den dagen de bestemmer seg for å være med på EBC ligger alle vi andre tynt an. 
Likevel mine herrer – hvis den neste plata heter «IV», da blir det bråk.