Bærum Bluesband faller rett inn i bluesens medfødte ærlighet når de starter sitt album med “I might go wrong”. Samme ærlighet som Freddie King utviste på 70-tallet da han sang “My creditcard didn’t go through”. Bandet er også et høyst elektrisk og nokså tungt rockete bluesband. Det er ingen tvil om at de mener det når de kommer ut med disse seks sangene. Hanskene er på. På 80-tallet ville vi kalt dette et mini­album med sine seks sanger, men det korrekte i dag er det gode gamle EP, extended play. Albumet åpner med en morsom replikk fra Bård Tufte om det å komme fra Bærum, og nevnte “I might go wrong” er rockete nesten i retning rockeband som Divin Ducks, Ingenting og Backstreet Girls. Masse fin nerve, og jeg liker drivet i gitarene.
Men etter åpningslåta er det bare Muddy Waters-inspirerte “Devil”, litt hårete rockete som også George Thorogood de gangene han dukker inn i barskapet, som vekker interesse. Resten av innholdet blir for tradisjonelt og mangler originalitet og nerve, selv om fremføringene sitter godt. Man lager ikke omelett uten å knuse noen egg, og Bærum Bluesband kan med fordel øve seg på det. Sparke inn dører, knuse egg, finne låt-ideer som har originalitet. For de har mange av redskapene de trenger.