Tittelsporet for Beth Harts nye album kom i et øyeblikk der hun følte at hun ikke hadde noe igjen å elske, men foran henne stod hennes evige følgesvenn og kjæreste Scott og sa at “du har jo meg” med forløsende ord og trøstende fakter. Noen ganger trenger vi å få en slik kommentar i trynet en dag da rullegardinene går ned. Vi trenger å se hva vi har, og ikke miste oss selv av syne. Beth Hart har alltid hatt evnen til å sette sine følelser helt ute på linen, der kreftene arbeider mellom balanse og fortapelse. Hun henter deg alltid inn igjen, men både hun og du er utslitte etterpå. Slik er også dette albumet, som virkelig både gir og tar.
Bare kast deg uti Valentin-­feiringen fra helvete i “Drunk on Valentine”, skjebnevalg med dødelige følger i “Don’t call the police” eller sangen om de mest overlegne drittsekkene i “Pimp like that”. 
Beth Hart har alltid levert følelsesladete stormer og tittelsporet er en slik. En sterk utladning i følelser fra fortapelse til overlevelse, med en kraft fra soulmusikken, som den hun dyrket med Joe Bonamassa med suksess over to album.
Her er også mye teateralsk kraft som på den intense “Pimp like that”, eller det når Beth Hart helt har sluttet å ta fanger en mørk og måneløs natt med nevnte “Drunk on Valentine”. Eller det sigøyner-aktige dramaet på “Never underestimate a gal” som en vev av Edith Piaf og Tom Waits søster. Om han har eller hadde en. Det er enormt fascinerende å gå inn i Beth Harts sterkeste teateralske verden der musikken er mektig, men også bare spiller en del av rollen. Hovedrollen er Beth Harts sterke karakter og måten hun leverer tekstene på.
Her er også en ren popmelankolsk frier, av det slaget du finner på «voksne» radiostasjoner og på alles spillelister med artister som Ed Sheeran og Hozier. “Little heartbreak girl” kan godt bli en Beth Hart hit utenom det vanlige. 
Hun har alltid kledt ryddig ­pianomelankoli i popformatet. Det eneste jeg ikke liker er en lek om å finne en helt man vil være sammen med fra den andre siden for en dag. «Big Bad Johnny Cash», om enn aldri så flinkt spilt inn som en rockabilly- og rock’n roll-morolåt, treffer ikke meg. En låt hun har skrevet sammen med Glen Burtnik, som noen kanskje husker fra 80-tallets pop/rock.
Beth Hart åpner albumet hardere og tyngre enn når du hørte henne rocke håret ut av suppa på albumet Scremin For My Supper i 1999 (hennes første album), eller da hun tolket Led Zeppelins låter på A Tribute to Led Zeppelin for to år siden. Hun har defintivt rockeren i seg fortsatt når hun åpner albumet sammen med Guns N’Roses-­gitaristen Slash på “Savior with a razor”, og fortsetter med den eminente gitaristen Eric Gales på “Suga n my bowl”. Det er noe Joe Bonamassa-tyngde over gitarriffene her, så Beth Hart føler seg fri og hjemme. 
Så skal man fortsatt anbefale Beth Hart? Skal man fortsatt hylle henne og høre på henne? Visst pokker. You Still Got Me er som jeg skulle ha sagt ordene selv. Tøffere dame skal du lete etter.