Jeg er gammel nok til å ønske meg tilbake i tid av og til. Så langt tilbake som mulig, kjenner jeg. Så da det brått kommer frem et svensk bluesband med alle intensjoner om å oppfylle mitt store ønske, et band som har vært med siden mai 1974 og fremstår som vanvittig spillekåte og levende i alt det gamle jeg vil tilbake til, da er det bare å åpne armene og ta imot. 
Jeg har ikke sett større spilleglede og bluesforståelse fra Sverige på så lenge jeg kan huske. En av årets største overraskelser det her, så på begge sider av grensen: Passa på nu!
Mönsterås Bluesband ga ut sitt første album i 1978, og har holdt seg varme som et godt voksent klassisk bluesband gjennom 2000-tallet også. Men det kan se ut som at Tåget Går er deres første studioalbum på 12-13 år, og deres første utgivelse på vinyl siden 1989. Ikke gå i Spotify-­fella om du har et hjerte for varmen som kommer ut av et svingende bluesalbum på vinyl, et album som gjør fredagen og lørdagen til festen som skaper sjarmerende riper i parketten og svetteringer under armene på partydressen. Dette må du ha på vinyl, for lyden på disse innspillingene er den beste jeg har hørt på lenge. Fasan for en lyd! Overlegen moro og stor partyfot i en bluesform som det gjør såååå godt å få inn som en motvekt til alt. Absolutt alt. 
Hvem faen var det som sådde ideen om at blues var gubbete og gammelt i form og levnad? Dette albumet er så levende og stimulerende i all sin ustoppelige energi og sine treffende ti låter at jeg tenker at om du klarer å stå stille på Tåget Går, ja da har Tåget Gått. Gardina har gått ned og pulsen stabilisert seg. På null. 
Dette er old school elektrisk blues på sitt beste i arven etter Peps, og med noe av den samme ustoppelige nerven som rockebandet Wilmer X har i sine r&b-stunder. Absolutt alle låter treffer blink på dette albumet, hvilket må sies å være litt av en prestasjon alene. Bare hør en av albumets siste låter “Aldrig vuxen”. Du evner å kjenne på innstillingen til Calle, Peo, Mats, Tommy og Victor på denne låta alene, nok til at du kjøper to eksemplarer av vinyl­utgaven med det samme. For det er jo opplagt, du kommer til å spille minst et eksemplar sønder, så du behøver minst ett til.   
Albumet åpner med det store deilige old-school ­blues-soundet som du får når tre lastebiler med blåsere parkerer i opp­kjørselen og drar frem fullt trøkk ala Roomful Of Blues på låta “Inte sant”. Festen fortsetter med en herlig oppvåkning av røttene i svensk blues største gjennom alle tider i arven etter Peps Persson på låta “Gått hem”, og setter standarden med albumets tredje låt “Märklig tid” som om Buddy Guy, Peps Persson og Roomful Of Blues kjørte i gang en bluesjam en kveld der livet skulle prises som om det var den siste. Det er seigt, det er hett, det er ekte, det er svenskt, det er svært velspilt og produsert. Og ja, endelig er jeg tilbake i noen deilige gamle dager og har ingen intensjoner om å komme tilbake til den søkende verden av moderne blues før røyken har lagt seg. Som jeg kjenner det nå, vil det ta sin tid. Jeg har det altfor bra her!