THE FABULOUS THUNDERBIRDS

THE FABULOUS THUNDERBIRDS - Struck Down

THE FABULOUS THUNDERBIRDS
Struck Down
Stoney Plain

Et rendyrket bluesalbum med radiovennlig gromlyd

Filtrert gjennom den kreative og filmatiske visjonen til produsent Gøran Grini (kjent bak Paal Flaata og også legenden Chip Taylor og Tommy Tokyo) er Daniel Eriksens tiende utgivelse nok en milepæl i hans svært søkende reise i blues. Jeg er ikke sikker på at du vil reise deg og juble umiddelbart, når en magisk gospel-setting åpner albumet anført av hans nakne stemme, hans eminente slide, noen skrikende stemmer og ordlyden “trouble of the world”. For dette er en plaget reise i en verden der det hoper seg opp av utfordringer. Dette er blues og sørstats-formet låtskriver-tradisjoner som kan plasseres i flere bed der du finner elementer av americana, country, gospel og loner-style ala Ry Cooder. Dette er en film vel så mye som musikalsk reise.
Noen filmer må man se to ganger før man skjønner den. Denne filmen må du se minst fire ganger. Da begynner du å se tegningen av hvorfor hymner om dust bowl (den økologiske krisen på prærien i Nord Amerika på 30-tallet da jordsmonnet blåste av gårde i store støvskyer), hekser, gitarevangelister, erotiske hærverk, Nina Simone og knirkende og ikoniske 50-talls filmer henger sammen med Daniel Eriksens gitarer, visjoner og fortellertradisjon. Med seg har han Ry Cooders sønn Joachim Cooder, som har vært med sin far på å produsere såvel ikoniske verk som Buena Vista Social Club som soullegenden Mavis Staples. Joachim spiller på sine elektriske mbira-instrumenter. Han har selvsagt levd med sin fars reiseskildringer på filmsoundtracket og smått legendariske “Paris, Texas” og kjenner konseptet. Og jeg må bare si det: Daniel Eriksens nye album treffer meg hardere enn Ry Cooders reisebrev. Litt som å banne i kjerka, men sånn er det.
Sterke følelser tar tak i deg fra start på dette albumet. Personlig religiøst budskap som fokuserer på verdens problemer og angst, der det å leve med en Gud og kjærlighet messes frem med et urgammelt gospel-sound som binder sammen krigens larm og sørstatenes kraft når kirken er stedet der man alltid har søkt sammen. 
Daniel Eriksen har sammen med Gøran Grini fått til en eklektisk lydproduksjon som er noe du knapt har hørt helt maken til før. Det gjør at du må følge nøye med. Dette er ingen lørdagsunderholdning, dette er en reise langs ruter der det sluttet å gå buss for lenge siden, der støvet reiser seg bare når skorpionen slår med halen og bikkjene vokter deg stille uten å vri på hodet. Der Tom Waits er inne i byene er Daniel Eriksen ute på landet, men de har ting til felles for det. Der RL Burnside banket bluesens hardeste beat i fortid banker Daniel den for fremtiden. Og et øyeblikk på dette albumet tør jeg si at Madrugadas gitarist Robert Burås ville kjent seg igjen i seg selv i den musikalske sjelen som fråder og gløder i kortere sekvenser på dette albumet. 
Her er ikke bare råskap og ruvende musikalske nerver og høyst originale film­effekter, det er også skjønnhet der en mer intim låtskriver treffer følelsene som en Ry Cooder ved soloppgang, der perku­sjon, et hviskende orgel, T­win Peaks-gitarer og Daniels lengtende stemme fyller rommet og gir albumet livgivende oksygen. 
Daniel Eriksen har turnert inn og utland i snart 30 år i bluesens tjeneste og er bedre enn noensinne til å skape øyeblikk som vil stå igjen i historiebøkene for fremtiden med There’ll Be a Time When The Sun Will Refuse to Shine. En illevarslende magi i all sin fengslende kreative natur og nerve vokser frem i deg når du vikler deg inn i dette al­bumets leden og atmosfære. There’ll Be a Time When The Sun Will Refuse to Shine er som et elektrisk strømgjerde. Du kjenner det tikle i huden, du skvetter kanskje til, men du følger årvåkent med mens albumet viser en vei gjennom en verden som overrasker deg flere ganger underveis. Dette er ingen saktmodig reise med en underliggende sterk sjel som Paris, Texas, dette er en brennende, rast­løs og sjelfull reise der det skjer mye på de noe over 30 tilmålte minuttene. 
Foruten Gøran Grinis mange sterke musikalske bidrag, og Joachim Cooders bidrag på låta “Holler” med sin array mbira, er det flere fine musikere som har tatt turen innom studioet. Richard Gjems på munnspill på tre av låtene, Viktor Wilhelmsen på slide på en, Christian Skaugen på pedal steel på to, og Stig Sjøstrøm som gjør perkusjon/trommer på tre låter. Nevnes skal det også at ikke alle sangene er skrevet av Daniel Eriksen. Randy Newman har skrevet “Let’s burn down the cornfield” tilbake i 1970, og “Rags and old iron” er en sang Nina Simone spilte inn det året jeg ble født, 1961. 
Daniel Eriksen har så stor integritet og originalitet at man lurer på om verden virkelig vil forstå hva som legges foran oss med dette albumet.Verden forstod vel aldri helt hvor genial Leon Redbone var i sin tid mens det har gått bedre med Tom Waits og nevnte Cooder. Daniel Eriksen er høyt der oppe i det beste selskap der originale låtskriv­ere sitter rundt skjeve bord. Det kreves et sterkt hode, en sterk rygg og lidenskap for å oppleve musikk som noe mer enn underholdning. Har du det i deg?