Johnny Burgin er en hardtarbeidende Chicago-blues artist verdt oppmerksomhet. Da bluesen fikk et oppsving midt på 80-tallet, med blant andre Stevie Ray Vaughan og Robert Cray, var Johnny radio-DJ ved Universitetet i Chicago. Han allierte seg på radiosta­sjonen med DJ og munnspiller David Waldman, som hadde spilt med Tail Dragger Jones, Smokey Smothers og andre. Dette ble hans dør inn i bluesverdenen da han fikk spille med Tail Dragger gjennom sin ­radiokollega. De dannet bandet The Ice Cream Men som regelmessig backet de gamle blueslegendene i Chicago, og slik fikk han lært seg den autentiske Chicago­-bluesen.
Johnny Burgin lærte seg faget den harde veien som medlem av Tail Draggers’ band og fire konserter hver uke på Chicagos West Side. Han spilte blant annet med Johnny B. Moore, Lurrie Bell og Jimmy Dawkins, og dro på turne med legenden Pinetop Perkins med Dave Meyers på bass. Han var borte fra bluesscenen i mange år først på 2000-tallet for å ta seg av sin familie, men har jevnt og trutt laget et album nesten hver annet år de siste 15 årene. Flere av dem med god hjelp av Kid Andersen og hans Greaseland Studio. 
Dette nye albumet er ikke spilt inn av Kid Andersen i Greaseland studio, men han har gjort både miks og masteringen av albumet her, og hans kone Lisa har lagt på vokal på et av albumets beste kutt, “Gettin’ my blues on”. Innspillingene er gjort i fire forskjellige studioer i Memphis (Tennessee), Dallas (Texas), Rochester (New York) og Cincinnato (Ohio), og besetningene varierer derfor mye. Blant annet dukker Mike Morgan opp på bass. Likevel låter albumet helhetlig, selv om det er nokså variert gjennom flere musikkstiler.
Johnny Burgins «Ramblin’ From Coast to Coast» er så absolutt the real deal. En perfekt oppvarmer til det nyeste albumet fra Rick Estrin & The Nightcats, spør du meg.
Låter som “Stepladder blues” er old school auten­tisk blues i gate med noe Kim Wilson har gjort. Johnny Burgin har absolutt Texas-fot på noen av låtene. Rockabilly-foten og jumpblues-følelsen på “Cincinnati boogie” tar man aldri feil av. Soul-jammete “Gettin’ my blues on” har nesten en Marvin Gaye-feel, og den møkkete old school-bluesen med Hound Dog Taylors rå slide og Pinetop Perkins piano-jamming ­elementer på “Fresno woman” er blues man ikke sier nei takk til. Er du gammel i bluesfaget er det lett å falle inn i folden på et album som er glimrende håndverk uten at det tegner seg et album av stor betydning. Av og til er det hverdagen og den ektefølte bluesen i hver­dagen du trenger, og det er de dagene og følelsene det er mest av gjennom året. 
Det låter oppriktig og ekte blues fra en mann som må betegnes som en veteran etter mer enn tredve år i bluesens tjeneste. Men selv om den veies til terningkast fem så skal det sies at dette ikke er noen tung femmer. Men det er for mye godt håndverk og følelse her til at jeg vil trekke for mye ned på mangelen på virkelig essensielle øyeblikk. Jeg har nevnt et par låter som virkelig sitter under panseret, og som en reisende i blues er dette en plate det følger mye godt med å ha for hånden mens vi venter på bedre tider.