Veteran-alarmen går! Billy Price var sangeren som den elektriske bluesgitaristen Roy Buchanan hadde i bandet sitt midt på 70-tallet. Ikke si at du ikke vet hvem Roy Buchanan var? Han var en av de største bluesgitaristene i eimen etter Jimi Hendrix, og hadde en helt egen tone i gitarspillet som har gjort mange av hans album på 70-tallet viktige for så vel rocke­gitarister som bluesfans. 
Veteranen Billy Price har holdt seg i god form siden 70-tallet, og for snart ti år siden slo han seg sammen med legenden Otis Clay og lagde albumet «This Time for Real». Et album som gikk helt hjem i soul/blues-kretser det året og ble belønnnet med Blues Music Awards-prisen i klassen for Årets beste soul/blues album. Tre album har veteranen sluppet etter dette albumet med det siste rett før Korona-epidemien traff oss. Når den nå 75 år gamle soulsang­eren har tatt seg inn i et studio igjen er det med et absolutt toppet lag med de beste musikerne du kan tenke deg.
Tony Braunagel sitter bak trommene og har stått for produksjonen. En legende som spilte med Free-gitaristen Paul Kossoff på 70-tallet i bandet Back Street Crawler, og som ble viktig som trommeslager for Bonnie Raitt under hennes Nick of Time suksess. Han har vært instrumentell og innom karrierene til størrelser som Jimmie Reed, Buddy Guy, Robert Cray, Lightnin Hopkins, B.B. King og Koko Taylor, for å nevne en brøkdel. En tyngre bandleder, som hadde ansvaret for Phantom Blues Band, kunne ikke Billy Price fått. Og med det åpner han videre dørene til toppmusikere som perkusjonisten Lenny Castro (en av tidenes største), Stevie Wonder/Ry Cooder-bassist Reggie McBride, og en gjesteopptreden fra selveste gitarhelten himself, Joe Bonamassa. 
Albumet er tungt durkedreven og til dels funky soul/blues av godt merke hele veien, og Billy Price vrenger stemmen slik bare de beste og råeste old school soul-croonerne kan. Tittelsporet er det første som treffer tungt på albumet, og da er vi på spor nr 5. Det er litt av ankepunktet, og det eneste, at det ikke er så mange låter som treffer skikkelig tungt, det er et fag å skrive gode sanger. For bakkemannskapet som backer Billy er noe av det beste du kan tenke deg. Bare hør på blåserarrangementet, basshookene og det lekne gitar/piano-drivet bak Billy på “Can’t get enough”. Som å høre Southside Johnny & The Asbury Jukes på sitt beste og mest fyrige. Lever du fortsatt i Blues Brothers-boblen er det denne musikken du leter etter.
Men så øyeblikket: Det kommer en monsterlåt med “Change your mind” som er laget til minne om Roy Buchanan som han spilte med på 70-tallet og som gikk bort bare 48 år gammel for 36 år siden. Det er her Joe Bonamassa stiller opp med sin gjesteopptreden, og låta kryper under huden på deg umiddelbart. Jeg er personlig en stor fan av Roy Buchanans musikk, så denne svært følelsesladete låta treffer meg muligens hardere av den grunn, men alle som har vært ute av kompasskurs en gang eller to i livet trenger denne låta. Det er for alle aldri for sent å finne kjærligheten, det er budskapet, og Billy Price treffer en nerve, en smerte og en lidenskap i denne ene låta som er verdt en uforbeholden lytt av albumet alene. Dette kan fort bli låta som følger deg inn i det nye året der de mørke skyene henger over oss mer truende enn noen gang. Vi trenger en låt som dette, og Joe Bonamassa – vel, avslutningen av låta er det bare han som kan levere.
Andre låter, som nesten Tony Joe White-duvende “They knew”, er også med på å løfte albumet til toppskiktet sammen med den sensuelle latino-låta “The gift” og “Song I never heard before”. 
Dette er et album jeg ikke får meg til å anbefale tungt, men har enorm respekt for de vokale prestasjonene fra 75-årige Billy Price og hans svært aktverdige band. Her er øye­blikk som jeg ikke ville vært for­uten, om du forstår meg rett, så her foreslår jeg at du driter i hektoene og får med deg årets soul/blues-shit!