Doggerland er en ny spennende instrumentalplate med vestnorske lydlandskap fra Good Time Charlie-gitaristen Steinar Karlsen. Det vil si denne gangen har vi forlatt fastlandet og dykker ned i det sunkne Doggerland som er navnet på området i søndre del av Nordsjøen mellom England, Tyskland og Nederland. For 6500 år siden var det et frodig øylandskap med rikt dyreliv som forsvant da isen smeltet og havet steg og et undersjøisk jordskred utløste en tsunami. Dette store Nord­sjøfastlandet hadde bosetning av reinjegere og folk som drev med sjøfangst. De siste 100 årene har fiskefartøyer fått opp redskaper av flint eller beinknokler og støttenner etter mammutt derfra, står det å lese om i Store Norske Leksikon.
Steinar Karlsen har latt seg fascinere av eventyret om Doggerland som også kalles det Nordiske Atlantis. Som på forrige plate, Transit, trakterer han gitar, synth, orgel, pedal steel og innimellom også bass. Ellers er det Morten Skage som spiller bass og Kåre Opheim spiller trommer. De to sistnevnte er medkomponister på sporet «Bølgje». 
De elleve sporene kan høres som en låtsyklus som starter med den talende tittelen «Ur» og naturmystiske lyder fra flygelhornet til Sergio Wagner, og gjennom «Vinter», «Vaar» og «Nordsjøen» som har strykere ved Mari Persen, oppstår det vakre og skjøre melodiske temaer på gitaren til Karlsen, en nydelig komponert miks av blues og filmmusikk. «Sub» fortsetter med noe jeg må kalle abstrakte lydmalerier på pedal steel før tittelsporet «Doggerland», der jeg hører keltiske og norske folketoner i skjønn forening på gitaren, mens det er Jonas Peterson som står for strykerne på dette nummeret. «Nomader» høres ut som nordisk Santana når flygelhornet besvarer blåtonene på gitaren. «Vending» har sakral barokk i seg, mens «Bølgje» er meditativ elektrisk gitarblues i Peter Green-modus med storslåtte overganger. Det samme kan jeg si om «Atlantis», og når det hele er over med siste spor «Tid» og mer flygelhorn, må jeg spille hele suiten på nytt. Det er bare så flott.