Bluesnews

Ekte arbeiderklasseblues fra Glommas nederste bredder ved Sarpsborg. Pæddekommen Blues Band åpner som et rått og ekte bluesband i noe som ligner et tidlig Vazelina Bilopphøggers-format med «Glomma». Med et vokalarbeid som ikke ligger langt unna Roffe Wikström. Godfoten svinger direkte. Du kjenner at dette er ekte vare.
Mye av det dette erfarne bluesuttrykket, servert på morsmålet, er fortellinger om skjebner der ikke alt har gått veien. Om mennesker som sliter, om mennesker på kne. Som på «Vår bror» og «Helt bakerst i køen (Seiler’n)». Det føles ikke oppdiktet på noe vis. Pæddekommen Blues Band er ikke noe barband som spiller for fest og moro, slik mange lokale bluesband ofte gjør. Dette bandet handler om den harde sannhet i livet, servert med den røffe forståelsen av at selv om livet kan være som et akterutseilt skip, så er det fortsatt et skip. Og kanskje er tittelkuttet «Et slit å spella blues» et uttrykk for at noen dager må bare males i svart. Uansett hvor lyst det kan fortone seg å gjøre det man elsker: Å spille konserter til langt på natt kan nok uansett noen ganger være en prøvelse, det kan man godt forstå. 
Pæddekommen synger om livet slik mange har følt, at livet kan være som en blues. «Hva vil du gjøre på din dommedag. Den siste biten må du ensom gå. Når jeg er død så spell en blues. Det har jeg gjort sjøl for fulle hus» synger de på låta «Dommedag». Og angriper deretter storkapitalen for å ha forandret Sarpsborg til det ugjenkjennelige på «Bystyret velsigner». 
Kjedelig er det ikke å følge historiene til dette bluesbandet ved Glommas bredder. På mange måter minner den røffe litt lyriske formidlingsevnen om Norske Menn I Hus Og Hytte fra Notodden. Ekte vare på norsk, med blues som låter norsk, ujålete og tidløs med hele livet i bagasjen.
Det er mange fine gitardetaljer her som sammen med ektefølt tradisjonell blues gjør selskapet med Pæddekommen Blues Band velkomment. Det er ikke mange norske bluesband som går ned til grunnfjellet som her.

Liker du Delbert McClinton, vil jeg tro du vil like Billy Price. For selv om Price mangler noe av de gjenkjennbare vokalfraser­ingene som Delbert innehar, er Price en fin “blue eyed” soulblues sanger. Avdøde Roy Buchanan, som i sin tid mottok vokaltjenester fra McClinton, brukte Billy Price som sanger i bandet sitt i en treårsperiode på syttitallet. Andre sangeren fra New Jersey har samarbeidet med er den franske gitaristen Fred Chapellier, gutta i The Nighthawks og ikke minst soulartisten Otis Clay. Men i senere tid har Price vist at han står solid på egne bein. På ”Dog Eat Dog” har han i likhet med “halve” blues-amerika tatt turen til San Jose. Jada, vi vet det alle. Det er der norske Kid Andersen har sitt Greaseland studio. Kid og Billy deler produsentjobben her, og Kid spiller gitar på alt. Men ikke nok med det. Multiinstrumentalisten fra Herre trakterer og orgel, piano, vibrafon, klokkespill, perkusjon, moog og syntetiske strykere. I tillegg er Kids venn Alex Pettersen bak trommene. 
Allerede fra første strofe, hører vi at dette er kvalitet tvers gjennom. “Working on Your Chain Gang” er tett og tøft arrangert med en blåserekke som sitter som et skudd. “Lose My Number” er en mer var sak, med Jim Pugh sitt orgel som svever over kveldsstille vann, mens Kid’s gitar lager små krusninger  og en lengselsfull sax understreker stemningen av kjærlighet som har tatt slutt. 
Tittellåta “Dog Eat Dog” er en låt Rick Estrin skrev og spilte inn tidligere i karrieren sin. Her har Price fått med seg mannen selv til å spille kromatisk munnspill, og med vokalhjelp fra Alabama Mike, blir det en ren innertier. Så kan en selvsagt si mye om å forsøke seg på Willie Dixon-skrevne og Otis Rush-innspilte “My Love Will Never Die”, en av bluesmusikkens fineste låter. Men Price gjør seg ikke bort vokalmessig, heller ikke Kid på gitar. Et stilig element er bruken av gammeldags Moog synthesizer. Litt som å høre noe årgangs Bobby “Blue” Bland.
Mitt favorittspor er “Walk Back In”, en sak som minner om noe salige Eddie Hinton kunne laget på en av de dagene han var i godt humør.
For min lytteropplevelse kunne tre låter i den funky leia vært byttet ut med mer reindyrka soulblues. Men selvfølgelig skjønner jeg dette med variasjon, og at det finnes en bråte med mennesker som ikke får musikken sin funky nok. Det jeg har litt mer problem med å forstå, er hva de to glattpolerte låtene på slutten har å gjøre på et ellers småtøft album. Her nærmer det seg voksen soulpop, slik vi hørte det på litt nyere Tamla Motown-innspillinger. 
Skulle en absolutt ha noe pent og behagelig mot slutten, hvorfor ikke mer velge southern soul-tilnærminga, slik de gjør på Impressions låta “Same Old Heartaches”. 
Men ikke la mine små kjepphester få deg til å la være å kjøpe et av de flotteste soulblues-albumene som er å oppdrive i år.

Er du på besøk i Mississippi og skal spise på et virkelig blusa sted, er Taylor Grocery & Restaurant stedet. I et veikryss i småstedet Taylor, like utenfor Oxford, finner du det mest værbitte hillbilly stedet du kan tenke deg. Her kommer folk langveisfra for å spise southern food. Og ser du en mann med hatt og et stort kritthvitt skjegg som nyter sin catfish, da er det Mick Kolassa. Bluemannen bor bare en spasertur nedi veien. 
Mannen som og lyder navnet Michissippi Mick, er ute med sitt sitt sjette album på like mange år. Albumtitelen “149 Delta” er navnet på et lite studio Mick har i Clarksdale, en drøy times kjøretur vestover. Men hans nye album er innspilt i mer renommerte Ardent Studio oppe i Memphis. 
Micks forrige album, “Double Standards” besto av duetter med bluesvenner, som han har fått blant annet gjennom sitt arbeid i The Blues Foundation. Denne gangen er det hans faste band, Taylor Made Blues Band (ja, en må jo bare lage det ordspillet når en bor i Taylor), som er ryggraden.
Albumet starter med klampen i bånn, med “I Can’t Slow Down” en real blues rock ‘n’ roller. “US 12 to Highway 61” handler om den bluesreisen Kolassa selv har tatt, fra Michigan til Mississippi, dit han flyttet for drøye 20 år siden. Det gynger skikkelig, med Eric Hughes som gjest på munnspill, før det går over i en skikkelig slow burner. Det handler om “The Alternative Man”, han som dukker opp når gubben ikke er hjemme. Så kan en selvsagt selv mene hva en vil om teksten, der Kolassa, eller jeg-personen i låta, skryter uhemmet av sine seksuelle ferdigheter. Er det morsomt eller bare patetisk? Kolassa selv synes øyensynlig det første, siden han gjentar låten i en uptempo versjon seinere på albumet.
“Cotton Road” er en sang til alle de som strevde livet av seg, for at noen få skulle bli rike på bomull. Den starter nesten hypnotisk langt nede i deltamystikk. Men så har Kolassa fått for seg at Alligator-artisten Toronzo Cannon skal komme inn med gitaren sin. Men Cannon er en Chicagoartist av det mer moderne slaget. Hvorfor ikke en mer Deltapreget gitar? Allikevel, et av albumets høydepunkter, sammen med den såre og vare slowbluesen “American Intervention”, som handler om å leve sammen med noen med alvorlige stoffproblemer. 
Denne blir toppet av soulbluesen “Pullin Me Down”. Med perfekt blås og smakfull gitar fra kompisen Jeff Jensen, er gåsehudfaktoren høy. 
Det er litt synd da, at jeg ikke får samme frysninger på ryggen av siste halvdel av albumet. Jøssda. Variert og solid håndtverk. Men det mangler den lille prikken over i-en som de seks første hadde. 
Det hele avsluttes i jazzlandskap med “The Viper”, en låt jazzpianisten Fats Waller hadde på repertoaret sitt, og der han drømmer om en joint som var fem fot lang. Joda, Mick Kolassa funker som jazzvokalist og. 
Til slutt vil jeg opplyse om at dette albumet er et år gammelt, og at Kolassa nå har sluppet en EP ,”Uncovers”, med fire låter som er helt personlige tolkninger av relativt kjente låter. Men det finnes ikke noe best før-stempel på musikk som det Mick Kolassa and the Taylor Made Blues Band lager.

En svensk duo som har sjarmert festivalpublikum og klubbgjengere i så vel Notodden som Åmål og en skokk andre spillesteder - som for eksempel steder i Øst-Europa jeg ikke skal begi meg ut på å uttale. Stefan Dafgård håndterer vokal, gitar og munnspill, mens Tommy Johansson håndterer vaskebrett og det som måtte være av perkusjon underveis. Ut av dette kommer det en mildt sagt eksentrisk innfallsvinkel til et sett sammensatt av fire Dafgård-originaler som står seg godt der de blir satt opp mot stoff fra Charlie Rich, Bo Diddley, Billy Boy Arnold og Sonny Boy Williamson – et «gutsy» utvalg av blues, soul og rockabilly. Produksjonen er – uhhm, imponerende grunnleggende – noe annet ville vært helt feil med utgangspunktet i vokal, gitar og perkusjon. 
Dette ender som en stolt videreføring av duotradisjonen som har underholdt folk overalt i sørstatene og så langt nord som til Chicago. Dette er en smak av «fest på hjørnet» slik den er praktisert til alle tider. Stefan Dafgård gjør tingene sine strålende på munnspillet, og når han er en mer enn brukbar gitarist og vokalist så er vi, sammen med perkusjonen fra Tommy Trumma, langt på vei i mål. 
Kjempetøft, og det slår meg at en festival med disse gutta og for eksempel våre hjemlige Swingville Brothers kunne blitt ordentlig moro. Kudos til Notodden for å ha tatt dem over, de spilte som kjent på gata under festivalen – vi får håpe og tro at de dukker opp igjen. 
Jeg fant ingen webside, men hvis du lurer på hvordan dette låter, finnes det et utvalg klipp på YouTube. Så – hvis du er klar for festmusikk som også er moro når du er edru, er det klart disse gutta fortjener en sjanse.

La det være sagt med en gang: Billy Branch er en meget velrennomert munnspillveteran innen Chicago-bluesen, og har mange utgivelser på samvittigheten. Således stiller jeg høye krav til alt han leverer på plate. Dette er nok et høykvalitetsprodukt fra Branch, men når ikke helt opp til toppen denne gangen. Mer om dette senere. 
De fleste lesere av Bluesnews kjenner sikkert til Branchs forhistorie. De mange historiene om hvordan han dukket opp fra intet som student i Chicago på 70-tallet, og fort fikk ord på seg for å være eneren blant unge afroamerikanske bluesmunnspillere av sin generasjon (som inkluderer blant annet Sugar Blue og Phil Wiggins). Hvordan den pur unge Branch slo munnspiller Little Mack Simmons i en konkurranse på The Green Bunny Lounge, er i dag en del av den rikholdige musikkmytologien i «Windy City». Senere ble Billy tatt under vingene av de (nå salige) mentorene Carey Bell, Junior Wells og James Cotton. Dertil har han også spilt med et utall av andre kjente artister; alt fra Willie Dixon og Johnny Winter til Taj Mahal. 
På Roots And Branches hyller Branch og The Sons Of Blues (Giles Corey, Marvin Little, Andrew Thomas og Sumito Arivoshi) munnspill-legenden Little Walter Jacobs (1930 – 1968). Ifølge presseskrivet forsøkte bandet ikke å slavisk etterape de 14 velkjente låtene de covrer, men å blande dem med impulser fra funk, rock og gospel. Lykkes de? Til dels, vil jeg si. Munnspillingen er eminent på alt fra instrumentalene «Roller Coaster» og «Juke» til standarder som «My Babe» og «Blues With A Feeling». Mest av alt hører man (ironisk nok) tydelig hvor influert Billy Branch er mer av Carey Bell enn Little Walter i både tonevalg, rytmikk og fraseringer. På de nevnte instrumentalene legger han riktig nok seg veldig tett opp til originalene (note for note), mens andre soli er mer kontemporære og tonerike. Smakfullt er det uansett hele veien. Likeså med vokalen. Bandet og arrangementene ellers synes jeg dessverre blir litt for sterilt, tilbakelent og tidvis likegyldig. Lydbildet er på uforløst vis mer preget av cocktail-jazz enn svett funk. Det blir verken fugl eller fisk, tradisjonelt eller moderne. Om dette er mer typisk for dagens Alligator-produksjoner enn denne utgivelsen spesielt, er jeg ærlig talt usikker på. 
Kort oppsummert: Førsteklasses håndverk tross en litt uklar gjennomføring av den kunstneriske visjonen. Vel verdt en lytt uansett!

Knut Reiersrud på scenen på Røverstaden (arvtakeren etter Club7 og Sardine’s) i februar i år er en gladnyhet for alle som enten ikke fikk billett, bor for langt fra Oslo – eller glemte bort hele greia. Her er han, med fantastiske Bjørn Holm, David Wallumrød, Nikolai Hængsle og Andreas Bye i bandet – Jørgen Sandvik kommer inn på vokal på én låt mot slutten. Med unntak av Curtis Mayfields «When Seasons Change» og en megaversjon av Dr. Johns og Doc Pomus’ «I Can’t Stop» som avslutter det hele, er dette bygget opp av originalmateriale, fire skrevet sammen med Jeff Wasserman og en med ­Martin Hagfors. 
Og la det være sagt med en gang – musikalsk er dette i verdensklasse. I perioder svinger det også noe aldeles vanvittig, og de ansvarlige for opptaket, Frank Gjersdal og Anders Aasebøe, leverer den kanskje beste konsertlyden jeg kan huske å ha hørt noen gang. Alt, absolutt alt, er ivaretatt lydmessig og du får være med på alt som skjer fra musikernes side. Etter hvert får du også høre publikumsreaksjonene – avdempet riktignok, men de er der veloppdragent jublende. Og der er vi vel fremme med det ene ankepunktet jeg har – jo da, det svinger, låtutvalget er spennende (selv om jeg kan beherske meg for behandlingen som blir Doc Pomus/Dr. John til del) og produksjonen er fantastisk – men jeg blir sittende og savne litte grann spontanitet, litte grann ­pludring med publikum og Gud forby – kanskje én liten flerr? Det er rart med det, men i mine ører hadde det løftet opplevelsen av det som i utgangspunktet er en fantastisk flott plate. 
Pablo Picasso sa en gang: «Det tok meg førti år å lære å tegne som et barn.» Det er noe med det.

Da det er en stund siden jeg både har sett og hørt Tiger City Jukes, satt jeg meg ned og hørte igjennom alle albumene siden White Line Fever i 1997. Kvalitet hele veien. Deres versjon av bluesen har alltid vært variert og elegant, noe de oppsummerer på Dressed to Kill – Live i 2002.  Det neste studio­albumet, som ikke kom før i 2012, markerer en markant stilendring. Det var fortsatt blues i uttrykket og Harald Stokkes gitar var like elegant tilstede. Musikken var til tider mer rocka, mørkere og mer stemningsfull, men også fengende melodiøs. 
1. september i fjor gikk de på scenen i Artelleriverkstedet i Horten for å spille inn en konsertfilm. Dette er lydsporet, og filmen ble sluppet 31. august. Repertoaret er hovedsakelig basert på Moonlight Crying-innspillingen fra 2012, og for å ivareta lydbildet fra denne er bandet utvidet til ni personer på scenen. Låter som Man Over Board og Hoodooed bygger opp en mektig stemning, og spesielt på førstnevnte venter en nesten å se noen vikinger dukke opp over scenekanten. Sunray lever opp til tittelen og er en solstråle av en fengende melodi, som gir assosiasjoner til en mann som Richard Hawley. Dette gjelder også den stillferdige låta Before The Night. Save Your Breath presenteres her i en mer nedstrippa versjon enn på Moonlight Crying. Teksten blir kanskje tydeligere, men personlig foretrekker jeg den rocka originalen. How Blue Can You Get og Backseat Love Affair er et blått tilbakeblikk, mens Harald Stokkes Lazy Days er en fengende favoritt sammen med Sunray. Shine Your Light gynger også behagelig av gårde. 
Vokalist Knut Eide er en sentral person i tigerbandet. Han har en stemme som både takler det melodiøse og det mer bluesete uttrykket når det kreves. Til slutt får vi en meget solid versjon av Shakin' All Over. 
Hatten av for et band som har klart å fornye seg samtidig som de hedrer fortida. Dette er ingen museumsvoktere, men et band som bruker bluesen som grunnmur for å bygge et nytt hus.

Gode, gamle britiske Savoy Brown. Et av de ikoniske blues/rock-bandene fra slutten av 60-tallet og det meste av 70-tallet, som har holdt det gående fra Kim Simmonds base i USA i alle år etterpå med varierende kvalitet. Men aldri dårlig.
Dette nyeste albumet, rykende ferskt av året, markerer mer enn 50 år som band. Imponerende i seg selv. Men det er nok bare Kim Simmonds som fortsatt er med siden begynnelsen. Dette albumet har veldig mye JJ Cale- og ZZ Top-influenser. «Don’t hang me out to dry» og «Payback time” er som en miks mellom de to med Cales røffe countryblues som en ørkenenes singer/songwriter og ZZ Tops rå Texas-blues. Spesielt gitarbruken minner om ZZ Top, etter at Kim Simmonds mer eller mindre har rukket å bli mer amerikaner enn brite. Hør bare gitarriffene på «Conjure rhythm»!
JJ Cales singer/songwriter-attityde kommer frem på flere av låtene. Spesielt på «Wearing thin». På en bra måte. Og skal vi først namedroppe alle influenser vi finner på dette albumet – som er helt ok men heller ikke mer – så må vi trekke frem «Hang in tough». Som en miks av en rå Hound Dog Taylor og americana-mester John Hiatt. Meget bra!
Savoy Brown i dag er selvsagt et helt annet band enn det var på 60/70-tallet, men de ligner litt på seg selv og sin britiske bluesrock på et par-tre låter. «Neighborhood blues» og balladen «Selfish world». Mange sannheter i teksten på sistnevnte, så en svak tommel opp for Kim Simmonds og Savoy Brown.

Vi er på konsert med Marc Rune a.k.a. Big Creek Slim denne gangen. Han er på scenen på Rampelys i Silkeborg sammen med Tomi Leino trio. I tillegg kommer Troels Jensen inn på vokal og piano, og Peter Nande gjør sitt på munnspill. Charley Pattons «Pony Blues» setter stemningen og er et klart signal om hvor dette bærer. Settet er, til tross for tre originaler, bygget rundt arven fra deltabluesen på 1930-tallet. Bidrag fra Robert Petway, Muddy Waters, Tommy McClennan og Bo Diddley skaper en stødig og imponerende helhet i dette. 
«Creek» bor i Brasil og lever av bluesen, imponerende nok. Den litt rufsete stemmen hans kler det foreliggende stoffet utmerket, og lykkeligvis har ingen falt for fristelsen til å «arrangere» klassikerne i påtrengende grad – om enn snaue åtte minutter med «Pony Blues» kanskje burde vært strammet inn en tanke. En hel konsert her, helt uten dødpunkter eller longører. Mye av æren for suksessen her må faktisk tillegges kompet der Tomi Leino trio gjør en strålende jobb, og Peter Nande boltrer seg på munnspill og langt på vei skaper det perfekte grunnlaget for «Creek». 
Som alltid ellers når våre danske venner spiller inn blues på konsert er produksjonen upåklagelig, og du får sannsynligvis en bedre lytteopplevelse enn de par hundre eller så publikummerne som var til stede på konserten. Derfor, er tradisjonsblues din greie? Da vil du ganske sikkert trives veldig med denne.

Det gir grunn til ettertanke at da Anders Osborne ankom New York i 1985 hadde han med smått og stort fem dollar i lomma. I dag, i Donald Trumps USA, hadde han blitt sendt hjem. Det hadde tatt fra oss en solid samling flotte plater og minneverdige musikalske samarbeider. Osborne slapp inn, haiket til en kompis i New Orleans der han,med et lite avbrekk har bodd siden 1989. Og når valget står mellom Uddevalla og New Orleans er det ikke vanskelig å skjønne ham. 
Denne gangen har han satt sammen et kresent orkester – Benmont Tench på tangenter og Waddy Wachtel spiller gitar som bare han kan. Bob Glaub spiller bass og Chad Cromwell, som Osborne har kjent i en årrekke, produserer og spiller trommer. Windy Wagner Cromwell gjør en vakker bakgrunnsvokal. Hoveddelen av dette er gjort i California, i den grad at du nesten hører bølgeslagene fra stranda og må sjekke om du har sand mellom tærne. Enkelte pålegg er gjort hjemme i Louisiana, men samlet sett er dette vestkystrock som genrens stigma til tross likevel evner å engasjere. For Osborne har tatt med seg låtskrivergavene sine til Los Angeles, og tekstene hans er slik vi etter hvert er blitt vant til sterkt farget av bakgrunnen hans og det livet han har levd. Vitaliteten trenger uanfektet gjennom vestkystrocken, og enda en gang er det all mulig grunn til at Osborne bestemte seg for å rydde opp i livet sitt tilbake i 2009. Ved siden av å lage plater som vil hjelpe oss nordboere gjennom mange, lange og mørke vintermåneder driver han også sin egen frivillige stiftelse som støtter musikere under avvenning – på turné særlig, der fristelsene kan være mange. Han synger om det selv også – platas kanskje vakreste «Fields Of Honey» der han innser at «Everyday can’t be sunny». 
Vi skal være glade for at Osbornes personlige reise har gitt oss plater som dette, og personlig er jeg mer enn litt glad for at han har kommet seg unna åket til Alligator. I dag driver han sitt eget selskap, og er åpenbart langt mer tilfreds med livet der han kan lage musikken han vil – med de musikerne han ønsker. Mye fint her, like uanstrengt hele veien – «Running» er bare flott, «Smoke and mirrors» er nesegrust elegant gjort. Selvsagt er dette farget av et fantastisk band, men til syvende og sist henger dette på en veldig, veldig flott musiker – og så lenge Buddhareferansene ikke blir mer påtrengende enn dette skal vi alltids klare å stå ut med dem.

Kanonsterk plate

Årets r&b-opplevelse!