Bluesnews

Dette er i og for seg den andre plata fra Cordovas, men spør du frontmann Joe Firstman er dette den egentlige debuten. Den første plata, påpeker han, var ham selv, den første gitaristen i bandet og en samling studiomusikere. Dette er det det handler om, sier han. 
Og hva er så dette? For de som har fått med seg dette laget – de har vært i Norge, så er dette tungt forankret i band som Allman Brothers, Holy Modal Rounders og Grateful Dead og tør vi nevne The Band her? Altså – ikke nettopp renhårig Americana. Psykedelisk country er vel mer presist. Og slett ikke et «retroband»,  Cordovas er i høy grad bevisste sin egen identitet og sin egen tid. Og selvsagt bor hele bandet sammen i Nashville. 
Firstman er født og oppvokst i Nord-Carolina, og huset var det kjæresten som kjøpte til ham. Firstman HAR en fortid som soloartist og har turnert med Willie Nelson og Sheryl Crow, men salget av debuten i 2002 sto ikke til forventningene i selskapet – og brått var han kontraktsløs. Han forlanger mye av bandet sitt, og hver vinter er det flytting til Mexico – for å skrive, øve og spille konserter lokalt. Jeg håper intenst dette bandet fortsetter kurven som åpenbart er staket ut av Firstman, for da drøyer det ikke lenge før vi har de selvsagte arvtakerne til noen av de største og stolteste navnene i sørstatsmusikken. Og hvis de overhodet kommer tilbake hit, vil det være som festivalheadlinere. Bortsett fra tittellåta, la meg anbefale «I’m the one that needs you tonight» og «This Town’s A Drag» - en flott opplevelse for alle dere som ikke lar dere skremme av litt steel-gitar.

Mojo Hands er et dansk rhythm'n'blues-band, som omtales som en av Danmarks mest suksessfulle r'n'b-band de siste to tiårene. Dette skal være deres femte album. De har her fokusert på låter av artister/komponister som Huey Smith, Ruth Brown, Dolly Cooper, Solomon Burke, m.fl. 
Vokalisten heter Zenia Levring Madsen. Hun har en fyldig moden stemme som passer musikken meget bra. Det svinger solid hele veien med låter som I Don't Love You No More, High Blood Pressure og As Long As I'm Moving. Anders Osbornes Ho-Di-Ko-Di skiller seg ut med sin New Orleans groove. Toget går videre med Mama Wants Papa, Ay La Bah, samt kjente låter som Cry To Me og Sick and Tired, som gjennomføres i energiske personlige versjoner. To menmn som utgjør blåserekka bidrar sterkt til å holde stemningen oppe gjennom hele plata. På Wynonie Harris' Bloodshot Eyes har de skrudd opp tempoet ytter­ligere, og avslutter slentrende og svingende med Al Andersons Poor Me. De skriver at de aldri har spilt i Norge. 
Jeg spør bare: Hvor er festen?

The Forty-Fours er bandet til gitarist og vokalist Johnny Main. Tidligere var Kid Ramos jevnlig å se med denne gjengen, men siden forrige utgivelse for syv år siden har han skiftet ut hele bandet og har bl.a. fått med seg Junior Brown på gitar og Eric Von Herzen på munnspill. Presse­meldingen sier at dette er rock'n'roll, men da lurer jeg på hvilken CD forfatteren har lyttet til. Med låter som Howlin' (Wolf), Champagne And Reefer (Waters), Too Many Drivers (Hopkins), sier det seg selv at de flyr tungt og nærme bakken, som de også har gjort på tidligere utgivelser. Doyle Bramhall IIs Rosie har kanskje et psykedelisk element, men de spiller fortsatt med bly i skoa og tar seg god tid i svingene. James Harmans Helsinki Blues er heller ikke rock'n'roll, men det svinger av T-Bone Walkers 44's Shuffle. 
Kan ikke se bort fra at denne gjengen kan denne musikken på fingerspissene, men det blir for traust for meg.

Med trommeslager Marc Gijbels og vokalist/munnspiller Stephan Hermsen fra Electro­phonics og Jimmy Hontelé på gitar og Winne Penninckx på bass fra Howlin’ Bill (som vant EBC i 2011) er jeg litt usikker på i hvilken grad dette er annet enn et sideprosjekt. Akkurat det spiller egentlig mindre rolle, det vi har her er en porsjon av noe av det ypperste det mellomeuropeiske bluesmiljøet har å by på. Det står all mulig respekt av å by på et sett som dette. Tungt influert av chicagoshuffle og texasblues, der jeg riktignok ikke hører spesielt mye sørstatsblues – slik de påberoper seg, men det er og blir en detalj – og sannelig om ikke gutta serverer en juvél av en surflåt - «Wired Up» midt oppe i det hele, dette er jo til å bli riktig glad av. 
Dette er fire mann som åpenbart har masse erfaring fra livet på veien, og det sitter da også aller best når de legger alle pretensjoner til side og tar deg med på fest. For min del skulle jeg gjerne ha hørt mer av stoff som den avsluttende boogielåta «Into The Night». 
La Travellin’ Blue Kings være tipset til bookingansvarlige i alle landets bluesklubber – en fest med denne gjengen kan bli morsom, sein og svært fuktig.

Odin Landbakk. Gitarfenomenet som vant Norske Talenter som 13-åring for sitt blendende gitarspill. Det var en øvelse i teknikk. En øvelse i C-momenter i virtuositet på gitar. Nå er det mye mer alvor, for nå debuterer han med sitt første album. Med låter. Med følelser. Som vi jo vet er noe helt annet.
Gutten fra Kristiansund har nå rukket å bli 17 år, og han har fått med sed Claudia Scott som produsent, musiker og medlåtskriver. Blant musikerne finner du Jørun Bøgeberg (a-ha, Tove Bøygard) på bass og Olaf Olsen (Bigbang) på trommer. Dyktige folk. Ingenting er overlatt til tilfeldigheter når Odin Landbakk debuterer. Han føles fortsatt ung, ja kanskje uferdig i snittet, men du verden så profesjonell til å være 17 år. Men det gis ikke stilkarakterer på bakgrunn av det alene. Man må levere, og det gjør han virkelig!
Åpningssporet er det instrumentale glidende gitarsporet «Hymne til en legende». Skal vi gjette kvalifisert så er denne legenden Terje Rypdal. Følsomt, nakent, veldig emosjonelt og med lyriske kvaliterer fra Terje Rypdal til Pink Floyd. En nær magisk start!
Videre følger rootsrock med følelser som nok deles av en viss Mark Knopfler, med en Runrig-melodisk vegg av gitarer. Det er i gitararbeidet Odin Landbakk virkelig imponerer. Som vokalist er han helt ok, men er bare 17 år. Med manglende ballast og litt uferdig og pubertalt trykk deretter. Det samme følte man med britiske Aaron Keylock da han debuterte for et større plateselskap. Du må ha levd litt, svettet litt, sunget hjertet ut litt, for å utligne kraften i gitarspillet.
Olaf Olsens karakteristiske jabbing bak trommene kommer til sin rett når Odin virkelig folder ut vingene med gitararbeid av sjelden klasse på albumets tredje låt. Vent til låta har passert to minutter så åpner følelsene og gitararbeidet seg skikkelig, og du kjenner at Odin Langbakk ikke bare er en sjeldent flink gitarist. Han kan også levere følelser i spillet som er helt på høyde med legenden han hyllet i åpningssporet.
Det er blues i uttrykket. Tidvis gutsy ZZ Top-flammende, andre ganger mer folkrock-bluesete som vår egen Peer Gynt. «Strengedansen» spiller Odin helt opp i klasse med Lars Håvard Haugen, Øystein Sunde eller Peer Gynt i dette landet. Det er heftig, det er hardt rockende som du har hørt Gary Moore eller Ritchie Blackmore, men de norske røttene i folkemusikken og folkrock er ikke til å ta feil av. Gnistrende låt!
Du vil kunne dra kjensel på bluesy stilskapende rock og powerpop, kledt med vokale harmonier arvet fra Øystein Greni, eller til og med Crosby, Stills & Nash og The Byrds. Du kjenner definitivt eimen av en amerikansk singer/songwriter-legende som Matthew Sweet på et par av låtene der blues, garasje og powerpop smelter sammen i disse litt psykedeliske 60/70-talls harmoniene. Veldig unorsk, og musikk som har en sjel som vokser for hver runde den spinnes. 
Er du glad i gitarbasert musikk er Odin Landbakks album et must denne høsten. Det er noe uferdig over uttrykket kanskje, så kanskje er det overmot å gi terningkast fem. Men det er for mye bra her til å holde en 17-åring nede. Det er bare å glede seg til fortsettelsen!

Dette bandet trenger én introduksjon, og den heter Needlepoint. Låtskriver, sanger og gitarist i nevnte progrock-band med skjeve bånd til både jazz, blues, Gentle Giant og King Crimson er Bjørn Klakegg fra Telemark. Needlepoint har de senere årene blitt en stor favoritt i både inn og utland blant tilhengere av såkalt kunstnerisk basert singer/ songwriter-rock. Art-rock sa vi på 70-tallet. Prog-rock sier vi i dag. Den glemte kunstformen som dannet grunnlaget for band som nevnte Gentle Giant og King Crimson, men også mer kommersielle band som Jethro Tull, Emerson Lake & Palmer og Pink Floyd.
Needlepoint har besått av rytmeseksjonen i Bigbang, Nikolai Hængsle Eilertsen på bass og Olaf Olsen på trommer, i tillegg til frontfigur og låtskriver Bjørn Klakegg. Nå har sistnevnte kommet opp med sideprosjektet Local Store som er mye mer dempet, singer/ songwriter, ja og pop. Men den musikalske vakre sjelen du fant i mange av låtene på de seneste to Needlepoint-skivene finner du også her.
Og gitarsoloen på åpningssporet «Magpie and the moon» er så bluesete og blå som du kan ønske deg. Henførende gitarspill av høy klasse! Det samme må virkelig sies om jazz/ blues-gitararbeidet på «Howling». Jeg skal ikke banne på det, men gjetter på kvalifisert vis at selv vår nestor innen bluesgitar Knut Reiersrud vil finne en låt som dette interessant nok til å sette den på repeat.
Andre låter som «Yellow umbrella» har klare røtter til James Taylor og Rosanne Cash i en melankolsk singer/ songwriter-aura. Noen øyeblikk kan også føre tankene til det spennende svenske bandet Dungen. Og 70-tallets Al Stewart. For ikke å snakke om det obskure Oslo-bandet Reverend Lovejoy, som har sine røtter til Minor Majority. Musikk du virkelig kan fordype deg i og stenge verden ute med.
Local Store er ingen enkel plate å beskrive, og en uvanlig sjanger å lese om her i Bluesnews. Men det er så mye kvalitet og blå toner i dette kunstneriske pop/singer-songwriter-albumet at vi vil anbefale deg en lytt på det varmeste. Når høstkulda kommer er dette musikken du trenger når mørket kryper rundt hushjørnet og termometeret begynner å fryse. Dette er en plate du ikke legger fra deg når den først har kommet inn i varmen!

Detonics består av fem relativt unge menn fra Nederland, som stiller med erfaring fra diverse festivaler i Europa og kom seg til semfinalen i Blues Challenge i Memphis. De åpner energisk med å annonsere at de er Swing Kings, og svinger gjør det. Meningsløst å diskutere hvilke låter som er swing, rockabilly, boogie osv. Konklusjonen må vel være at dette er et hemningsløst band som bobler over av spilleglede. De legger inn en rhumba, eller leverer rock'n roll med Jerry Lee piano. Munnspill, gitar og piano utfyller hverandre og bidrar til et variert lydbilde. Bullet Through My Heart viser den blå siden til bandet, mens My Dad Taught Me To Rock låner rytmen fra Bo Diddley. Route 101 har vel strengt tatt rappet melodien fra Rawhide, mens The Rat er svingende jump og avsluttende I Still Remember er en romantisk avslutning. 
Det er også mye annet bra på denne CD'en til Detonics, og det er stor variasjon. Hvis du trenger en merkelapp så kan vi si at dette er En type plate som Paladins ikke lager lenger, og litt til!

Toronzo Cannon er en bussjåfør fra Chicago, som også er en mer enn habil sanger og gitarist. Han har lang erfaring fra Chicagos bluesklubber og skriver alle låtene sine selv. Tekstene er inspirert av nyheter og sosiale temaer. Det handler om forsikring, Insurance eller folks manglende vilje til å si ifra om sosial urettferdighet på The Silence Of My Friends. 
Musikalsk går han igjennom de fleste bluesklisjeene, noe som ikke er så uvanlig, men klarer ikke å feste noen minneverdige melodier på dem. Det at produksjonen er typisk moderne kald og hard Alligator-lyd, fjerner det som måtte være av særpreg. Hederlig unntak er nevnte The Silence Of My Friends med sitt gospelpreg. Siste låta, I'm Not Scared, med Joanna Connor på slidegitar og Lynne Jordan på vokal, starter lovende og neddempet, men ender opp med det en på norsk kan kalle «mæling». Dynamikk er generelt en mangelvare på hele albumet, alt skal liksom være overtydelig og rett i fjeset på deg. Hvor er den varmen han etterlyser i tekstene sine, i hvert fall ikke i produksjonen. Dette blir selvfølgelig subjektivt, men i disse digitale tider burde det være lett å sjekke ut selv.

Jeg tror ikke jeg er alene om å ha gledet meg veldig til oppfølgeren fra The Magpie Salutes fantastiske «High Water» album. Veldig rettferdig belønnet med terningkast seks i disse spalter. Deres debut med klassisk rock’n roll, psykedelisk blues og sydende sørstats-americana smeltet mangt et lidenskapelig musikkinteressert hjerte på sin vei gjennom 2018, og bandet turnerte både i Europa og USA sammen med likesinnede band som Gov’t Mule.
Røttene til dette bandet kommer fra The Black Crowes. Rich Robinson var en av de to frontfigurene i det kritikerrosete rock’n roll-bandet siden slutten av 80-tallet. Reisen fra «High Water» til «High Water II” er veldig naturlig. Særlig siden noen av låtene ble bearbeidet og spilt inn likt med debuten. Men der debuten sendte inn for-patruljen så kommer hele kavaleriet ut på denne. Den låter hardere, høyere, fetere og mer kompromissløs enn debuten. Der jeg kunne selge inn debuten for min kjære kone så skjønner jeg at jeg kommer til å sitte igjen mer alene på denne. Den slår deg tungt i hode og mage. En real kraftpille kokt på alt det du finner i sørstatene av rock, blues, psykedelia og sørstats-gumbo man kan skrive sanger på.
Du kan tenke på Neil Young eller Graham Parker når du hører sanger som «In here». Og på det kraftfulle åpningssporet «Sooner or later» røper bandet at de tenkte på å ruse gjennom livet i høyeste hastighet. Og trekker inn Son House med «John the revelator» som inspirasjon til stemningen de kicker i høyeste gir. Stones-inspirerte «Gimme something» skrev de på Europa-turnéen før jul, en turné som tok dem til Rockefeller og Oslo også. Denne spilte de så inn i Wales i legendariske Monmouth, der også Queen har spilt inn «A night at the opera», Oasis har gjort «(What’s the story) Morning glory” og Coldplay har gjort «Parachutes». Alle ikoniske plateutgivelser.
Du hører på «Gimme something» at den er spilt inn mens den er fersk. At nerven ikke har rukket å bli behandlet og glattet ut. Det samme gjelder låtene «Leave it all behind» og «Life is a landslide». De er spilt inn i det samme studioet, og de syder slik størrelser som Lenny Kravitz har gjort på sitt beste. Dette albumet låter mer som et livealbum enn et studioalbum, men det har den samme klare låtskriver-magien som «High water» hadde i fjor. «High water II» er bare hardere, mer intens, mer av alt.
Balladen «Mother storm”, også den veldig Neil Youngsk med den americana-følelsen blant annet Jonas Fjelds kamerater fra Chatham County Line fra Raliegh i USA kunne dratt inn bakdøra en psykedelisk kveld. Country/americana-perlen «Lost boy» med Alison Krauss på sang og fiolin sender inn følelser jeg husker fra første gangen jeg hørte Eagles gjøre «Desperado». Med litt Wilco-darkness. Og på «Turn it around» bruker de inspirasjoner tekstmessig fra både Dylan og David Bowie til å gjøre en virvelvind av en låt med så mange følelser og elementer pakket inn at du virkelig trenger tid for å sortere greiene.
The Magpie Salute har greid det igjen. Et av de viktigste rockbaserte band av i dag, med røtter til 70-tallet så det gviner, er så lidenskapelige i sin gjerning at forhistorien med The Black Crowes bare er en blek skygge til sammenligning. 
Gå ingen steder denne høsten uten dette albumet!

For det første: Dette er ikke blues, men hard og for det meste nokså melodiøs rock med den nye sangeren og frontfiguren i Supersonic Blues Machine. Men det har en bluesy tyngde. Det er sant.
Fra å ha spilt ZZ Top-covere for mindre publikum i barer hjemme i England til nå å turnere sammen med Billy Gibbons selv i Supersonic Blues Machine, er litt av en reise. Kris Barras har også turnert gjennom Europa sammen med Jonny Lang og Walter Trout, og har på rekordtid blitt en «hotshot» britisk bluesrocker i eget navn. Han ga ut et overbevisende debutalbum kalt «The divine and dirty» i fjor, og overbeviser enda mer med dette nye albumet selv om ingenting av det Kris Barras gjør er nyskapende på noen måte.
Det låter veldig mye slik band sent på 80-tallet som Tangier, Motley Crue, og spesielt Bon Jovi låt. Hard bluesy og melodiøs rock «Broken teeth» og «6AM» later veldig slik du husker Bon Jovi på sitt mest rockete (og beste). 
«Light it up» er et bedre album enn det Supersonic Blues Machine leverer, synes jeg. Hardtslående britisk bluesy rock med veldig amerikansk lydbilde, type L.A. Jeg kan ikke direkte anbefale Kris Barras Band, men om du liker hard melodiøs rock med fete gitarer, tungt ja nesten massivt lydbilde, og en veldig bra rockestemme, så er Kris Barras Band trolig den festen du kan tenke deg når du bare skal rocke sokkene og ikke tenke så mye mer på innhold, originalitet eller dybde.

Mange så dem på Notodden i år. Det var stappfullt i Hovigs Hangar da Supersonic Blues Machine spilte der for andre gang, og responsen var god. Jeg likte også showet, med gjestegitaristene Joe Louis Walker, Eric Gales og selveste Billy Gibbons, men på dette livealbumet som er spilt inn hjemme i USA er det bare sistnevnte Billy Gibbons fra ZZ Top som er med. Til gjengjeld er den langskjeggete texaneren med på hele seks sanger!
Musikalsk er Supersonic Blues Machine litt inn det ene øret og superglatt ut det andre. De har fått inn britiske Kris Barras som ny frontmann og sanger/gitarist, og han er en kraftpakke som står i stil til resten av bandet og deres musikk. Det kan høres ut som at countryrock-influensene er tonet noe ned og at rocken har blitt mer sentral for dette bluesa rockebandet. Det er noe med dette bandet på plate (de er bedre å se live) som er farlig nær det ur-kommersielle, arketypiske og ikke spesielt spennende delen av bluesrock. Bluesrockens danseband på en måte. – Med med hardtslående Kenny Aronoff på trommene bakerst. Det alene innbyr til respekt!
Det svinger, det groover, men jeg måtte ha alle mulige allergimedisiner, både i pille og salveform, i nærheten for å komme gjennom et antall ganger, som man må når man skal anmelde en plateutgivelse. Det er til dels tøft, svett og svulstig i L.A. rockens bluesånd, men mangel på originalitet dreper likevel mye av kraften for meg. Profesjonalitet og attityde kan man ikke be om mer av, men låtene er stort sett bare på det jevne, eller litt under. Jeg må innrømme at låter som «I am done missing you», «I ain’t fallin’ again» og «Remedy», samt «barnesangen» «Watchagonnado», er en prøvelse.
Er det ingen låter som stikker seg frem? Joda, den Allman Brothers-inspirerte balladen «Can’t take it no more” er bra. Likeså den funky og groovy “Elevate”, og den sjarmerende tilbakelente «Let it be» (nei ikke Beatles-låta). 
Best fungerer dog dette livealbumet etter at Billy Gibbons kommer på mot slutten med «La grange» og «Dust my broom» og «Going down» med flere. Da sparker det i gitarspill og band på en helt annen måte. ZZ Tops måte. Men alt i alt – spar pengene.

Noen av de virkelig store bluesartistene i dag er for mye middelhavsfarere, for lite originale, går litt for mye på halv maskin, i forhold til deres uomtvistelige potensiale. For meg er Coco Montoya en glimrende blues/rock-gitarist, med hovedvekt på blues, og han har en Eric Clapton-røff stemme som når inn gjennom pansrede hjerter.
Men hans plateutgivelser har slitt med å komme opp på det nivået ferdighetene hans viser, selv om han utgir sine plater for Alligator Records, den mest markante blues­labelen siden 70/80-tallet. Men gode nyheter her, for denne gangen låter han bedre enn på lenge. På ­«Coming In Hot» er det smak av fugl, selv om jeg fortsatt ikke mister kontrollen eller faller ned av vaglen.
Det sparkes energisk fra i starten med «Good man gone». Tøff bluesrock på nivå med gutter som alltid har jobbet hardt innen sin hardtslående blues, og har arbeidshansker på. Som John Mooney og Dave Hole.
Og når han går ned i blues­ens seige og sakte takt med glimrende «Lights are on but nobody’s home», som Buddy Guy på sitt beste innen tung klassisk blues, da snakker vi. Og den handler om svigermor, om enn ikke i positive åndedrag. Hvordan hun ødelegger et forhold. «Stone survivor» er mer leken med Clapton-ruller i vokalen, og med herlig blues­piano og en viss lekenhet á la Bonnie Raitt. Og vi må bare nevne den følelses­ladete balladen «Who am I?». Hva er man uten sin partner? Denne balladen når langt inn i hjertet. Det hjertet den også leveres med.
Om du hører mye på blues og er tungt inne i Buddy Guy-kategorien og det mer Delbert McClinton/Bonnie Raitt-varierte, så er dette albumet verdt å sjekke ut. Ingen klassiker nå heller, men godt håndverk som fester seg. Mer enn mange av de senere Coco Montoya-platene har gjort.