Bluesnews

Med trommeslager Marc Gijbels og vokalist/munnspiller Stephan Hermsen fra Electro­phonics og Jimmy Hontelé på gitar og Winne Penninckx på bass fra Howlin’ Bill (som vant EBC i 2011) er jeg litt usikker på i hvilken grad dette er annet enn et sideprosjekt. Akkurat det spiller egentlig mindre rolle, det vi har her er en porsjon av noe av det ypperste det mellomeuropeiske bluesmiljøet har å by på. Det står all mulig respekt av å by på et sett som dette. Tungt influert av chicagoshuffle og texasblues, der jeg riktignok ikke hører spesielt mye sørstatsblues – slik de påberoper seg, men det er og blir en detalj – og sannelig om ikke gutta serverer en juvél av en surflåt - «Wired Up» midt oppe i det hele, dette er jo til å bli riktig glad av. 
Dette er fire mann som åpenbart har masse erfaring fra livet på veien, og det sitter da også aller best når de legger alle pretensjoner til side og tar deg med på fest. For min del skulle jeg gjerne ha hørt mer av stoff som den avsluttende boogielåta «Into The Night». 
La Travellin’ Blue Kings være tipset til bookingansvarlige i alle landets bluesklubber – en fest med denne gjengen kan bli morsom, sein og svært fuktig.

Odin Landbakk. Gitarfenomenet som vant Norske Talenter som 13-åring for sitt blendende gitarspill. Det var en øvelse i teknikk. En øvelse i C-momenter i virtuositet på gitar. Nå er det mye mer alvor, for nå debuterer han med sitt første album. Med låter. Med følelser. Som vi jo vet er noe helt annet.
Gutten fra Kristiansund har nå rukket å bli 17 år, og han har fått med sed Claudia Scott som produsent, musiker og medlåtskriver. Blant musikerne finner du Jørun Bøgeberg (a-ha, Tove Bøygard) på bass og Olaf Olsen (Bigbang) på trommer. Dyktige folk. Ingenting er overlatt til tilfeldigheter når Odin Landbakk debuterer. Han føles fortsatt ung, ja kanskje uferdig i snittet, men du verden så profesjonell til å være 17 år. Men det gis ikke stilkarakterer på bakgrunn av det alene. Man må levere, og det gjør han virkelig!
Åpningssporet er det instrumentale glidende gitarsporet «Hymne til en legende». Skal vi gjette kvalifisert så er denne legenden Terje Rypdal. Følsomt, nakent, veldig emosjonelt og med lyriske kvaliterer fra Terje Rypdal til Pink Floyd. En nær magisk start!
Videre følger rootsrock med følelser som nok deles av en viss Mark Knopfler, med en Runrig-melodisk vegg av gitarer. Det er i gitararbeidet Odin Landbakk virkelig imponerer. Som vokalist er han helt ok, men er bare 17 år. Med manglende ballast og litt uferdig og pubertalt trykk deretter. Det samme følte man med britiske Aaron Keylock da han debuterte for et større plateselskap. Du må ha levd litt, svettet litt, sunget hjertet ut litt, for å utligne kraften i gitarspillet.
Olaf Olsens karakteristiske jabbing bak trommene kommer til sin rett når Odin virkelig folder ut vingene med gitararbeid av sjelden klasse på albumets tredje låt. Vent til låta har passert to minutter så åpner følelsene og gitararbeidet seg skikkelig, og du kjenner at Odin Langbakk ikke bare er en sjeldent flink gitarist. Han kan også levere følelser i spillet som er helt på høyde med legenden han hyllet i åpningssporet.
Det er blues i uttrykket. Tidvis gutsy ZZ Top-flammende, andre ganger mer folkrock-bluesete som vår egen Peer Gynt. «Strengedansen» spiller Odin helt opp i klasse med Lars Håvard Haugen, Øystein Sunde eller Peer Gynt i dette landet. Det er heftig, det er hardt rockende som du har hørt Gary Moore eller Ritchie Blackmore, men de norske røttene i folkemusikken og folkrock er ikke til å ta feil av. Gnistrende låt!
Du vil kunne dra kjensel på bluesy stilskapende rock og powerpop, kledt med vokale harmonier arvet fra Øystein Greni, eller til og med Crosby, Stills & Nash og The Byrds. Du kjenner definitivt eimen av en amerikansk singer/songwriter-legende som Matthew Sweet på et par av låtene der blues, garasje og powerpop smelter sammen i disse litt psykedeliske 60/70-talls harmoniene. Veldig unorsk, og musikk som har en sjel som vokser for hver runde den spinnes. 
Er du glad i gitarbasert musikk er Odin Landbakks album et must denne høsten. Det er noe uferdig over uttrykket kanskje, så kanskje er det overmot å gi terningkast fem. Men det er for mye bra her til å holde en 17-åring nede. Det er bare å glede seg til fortsettelsen!

Dette bandet trenger én introduksjon, og den heter Needlepoint. Låtskriver, sanger og gitarist i nevnte progrock-band med skjeve bånd til både jazz, blues, Gentle Giant og King Crimson er Bjørn Klakegg fra Telemark. Needlepoint har de senere årene blitt en stor favoritt i både inn og utland blant tilhengere av såkalt kunstnerisk basert singer/ songwriter-rock. Art-rock sa vi på 70-tallet. Prog-rock sier vi i dag. Den glemte kunstformen som dannet grunnlaget for band som nevnte Gentle Giant og King Crimson, men også mer kommersielle band som Jethro Tull, Emerson Lake & Palmer og Pink Floyd.
Needlepoint har besått av rytmeseksjonen i Bigbang, Nikolai Hængsle Eilertsen på bass og Olaf Olsen på trommer, i tillegg til frontfigur og låtskriver Bjørn Klakegg. Nå har sistnevnte kommet opp med sideprosjektet Local Store som er mye mer dempet, singer/ songwriter, ja og pop. Men den musikalske vakre sjelen du fant i mange av låtene på de seneste to Needlepoint-skivene finner du også her.
Og gitarsoloen på åpningssporet «Magpie and the moon» er så bluesete og blå som du kan ønske deg. Henførende gitarspill av høy klasse! Det samme må virkelig sies om jazz/ blues-gitararbeidet på «Howling». Jeg skal ikke banne på det, men gjetter på kvalifisert vis at selv vår nestor innen bluesgitar Knut Reiersrud vil finne en låt som dette interessant nok til å sette den på repeat.
Andre låter som «Yellow umbrella» har klare røtter til James Taylor og Rosanne Cash i en melankolsk singer/ songwriter-aura. Noen øyeblikk kan også føre tankene til det spennende svenske bandet Dungen. Og 70-tallets Al Stewart. For ikke å snakke om det obskure Oslo-bandet Reverend Lovejoy, som har sine røtter til Minor Majority. Musikk du virkelig kan fordype deg i og stenge verden ute med.
Local Store er ingen enkel plate å beskrive, og en uvanlig sjanger å lese om her i Bluesnews. Men det er så mye kvalitet og blå toner i dette kunstneriske pop/singer-songwriter-albumet at vi vil anbefale deg en lytt på det varmeste. Når høstkulda kommer er dette musikken du trenger når mørket kryper rundt hushjørnet og termometeret begynner å fryse. Dette er en plate du ikke legger fra deg når den først har kommet inn i varmen!

Detonics består av fem relativt unge menn fra Nederland, som stiller med erfaring fra diverse festivaler i Europa og kom seg til semfinalen i Blues Challenge i Memphis. De åpner energisk med å annonsere at de er Swing Kings, og svinger gjør det. Meningsløst å diskutere hvilke låter som er swing, rockabilly, boogie osv. Konklusjonen må vel være at dette er et hemningsløst band som bobler over av spilleglede. De legger inn en rhumba, eller leverer rock'n roll med Jerry Lee piano. Munnspill, gitar og piano utfyller hverandre og bidrar til et variert lydbilde. Bullet Through My Heart viser den blå siden til bandet, mens My Dad Taught Me To Rock låner rytmen fra Bo Diddley. Route 101 har vel strengt tatt rappet melodien fra Rawhide, mens The Rat er svingende jump og avsluttende I Still Remember er en romantisk avslutning. 
Det er også mye annet bra på denne CD'en til Detonics, og det er stor variasjon. Hvis du trenger en merkelapp så kan vi si at dette er En type plate som Paladins ikke lager lenger, og litt til!

Toronzo Cannon er en bussjåfør fra Chicago, som også er en mer enn habil sanger og gitarist. Han har lang erfaring fra Chicagos bluesklubber og skriver alle låtene sine selv. Tekstene er inspirert av nyheter og sosiale temaer. Det handler om forsikring, Insurance eller folks manglende vilje til å si ifra om sosial urettferdighet på The Silence Of My Friends. 
Musikalsk går han igjennom de fleste bluesklisjeene, noe som ikke er så uvanlig, men klarer ikke å feste noen minneverdige melodier på dem. Det at produksjonen er typisk moderne kald og hard Alligator-lyd, fjerner det som måtte være av særpreg. Hederlig unntak er nevnte The Silence Of My Friends med sitt gospelpreg. Siste låta, I'm Not Scared, med Joanna Connor på slidegitar og Lynne Jordan på vokal, starter lovende og neddempet, men ender opp med det en på norsk kan kalle «mæling». Dynamikk er generelt en mangelvare på hele albumet, alt skal liksom være overtydelig og rett i fjeset på deg. Hvor er den varmen han etterlyser i tekstene sine, i hvert fall ikke i produksjonen. Dette blir selvfølgelig subjektivt, men i disse digitale tider burde det være lett å sjekke ut selv.

Jeg tror ikke jeg er alene om å ha gledet meg veldig til oppfølgeren fra The Magpie Salutes fantastiske «High Water» album. Veldig rettferdig belønnet med terningkast seks i disse spalter. Deres debut med klassisk rock’n roll, psykedelisk blues og sydende sørstats-americana smeltet mangt et lidenskapelig musikkinteressert hjerte på sin vei gjennom 2018, og bandet turnerte både i Europa og USA sammen med likesinnede band som Gov’t Mule.
Røttene til dette bandet kommer fra The Black Crowes. Rich Robinson var en av de to frontfigurene i det kritikerrosete rock’n roll-bandet siden slutten av 80-tallet. Reisen fra «High Water» til «High Water II” er veldig naturlig. Særlig siden noen av låtene ble bearbeidet og spilt inn likt med debuten. Men der debuten sendte inn for-patruljen så kommer hele kavaleriet ut på denne. Den låter hardere, høyere, fetere og mer kompromissløs enn debuten. Der jeg kunne selge inn debuten for min kjære kone så skjønner jeg at jeg kommer til å sitte igjen mer alene på denne. Den slår deg tungt i hode og mage. En real kraftpille kokt på alt det du finner i sørstatene av rock, blues, psykedelia og sørstats-gumbo man kan skrive sanger på.
Du kan tenke på Neil Young eller Graham Parker når du hører sanger som «In here». Og på det kraftfulle åpningssporet «Sooner or later» røper bandet at de tenkte på å ruse gjennom livet i høyeste hastighet. Og trekker inn Son House med «John the revelator» som inspirasjon til stemningen de kicker i høyeste gir. Stones-inspirerte «Gimme something» skrev de på Europa-turnéen før jul, en turné som tok dem til Rockefeller og Oslo også. Denne spilte de så inn i Wales i legendariske Monmouth, der også Queen har spilt inn «A night at the opera», Oasis har gjort «(What’s the story) Morning glory” og Coldplay har gjort «Parachutes». Alle ikoniske plateutgivelser.
Du hører på «Gimme something» at den er spilt inn mens den er fersk. At nerven ikke har rukket å bli behandlet og glattet ut. Det samme gjelder låtene «Leave it all behind» og «Life is a landslide». De er spilt inn i det samme studioet, og de syder slik størrelser som Lenny Kravitz har gjort på sitt beste. Dette albumet låter mer som et livealbum enn et studioalbum, men det har den samme klare låtskriver-magien som «High water» hadde i fjor. «High water II» er bare hardere, mer intens, mer av alt.
Balladen «Mother storm”, også den veldig Neil Youngsk med den americana-følelsen blant annet Jonas Fjelds kamerater fra Chatham County Line fra Raliegh i USA kunne dratt inn bakdøra en psykedelisk kveld. Country/americana-perlen «Lost boy» med Alison Krauss på sang og fiolin sender inn følelser jeg husker fra første gangen jeg hørte Eagles gjøre «Desperado». Med litt Wilco-darkness. Og på «Turn it around» bruker de inspirasjoner tekstmessig fra både Dylan og David Bowie til å gjøre en virvelvind av en låt med så mange følelser og elementer pakket inn at du virkelig trenger tid for å sortere greiene.
The Magpie Salute har greid det igjen. Et av de viktigste rockbaserte band av i dag, med røtter til 70-tallet så det gviner, er så lidenskapelige i sin gjerning at forhistorien med The Black Crowes bare er en blek skygge til sammenligning. 
Gå ingen steder denne høsten uten dette albumet!

For det første: Dette er ikke blues, men hard og for det meste nokså melodiøs rock med den nye sangeren og frontfiguren i Supersonic Blues Machine. Men det har en bluesy tyngde. Det er sant.
Fra å ha spilt ZZ Top-covere for mindre publikum i barer hjemme i England til nå å turnere sammen med Billy Gibbons selv i Supersonic Blues Machine, er litt av en reise. Kris Barras har også turnert gjennom Europa sammen med Jonny Lang og Walter Trout, og har på rekordtid blitt en «hotshot» britisk bluesrocker i eget navn. Han ga ut et overbevisende debutalbum kalt «The divine and dirty» i fjor, og overbeviser enda mer med dette nye albumet selv om ingenting av det Kris Barras gjør er nyskapende på noen måte.
Det låter veldig mye slik band sent på 80-tallet som Tangier, Motley Crue, og spesielt Bon Jovi låt. Hard bluesy og melodiøs rock «Broken teeth» og «6AM» later veldig slik du husker Bon Jovi på sitt mest rockete (og beste). 
«Light it up» er et bedre album enn det Supersonic Blues Machine leverer, synes jeg. Hardtslående britisk bluesy rock med veldig amerikansk lydbilde, type L.A. Jeg kan ikke direkte anbefale Kris Barras Band, men om du liker hard melodiøs rock med fete gitarer, tungt ja nesten massivt lydbilde, og en veldig bra rockestemme, så er Kris Barras Band trolig den festen du kan tenke deg når du bare skal rocke sokkene og ikke tenke så mye mer på innhold, originalitet eller dybde.

Mange så dem på Notodden i år. Det var stappfullt i Hovigs Hangar da Supersonic Blues Machine spilte der for andre gang, og responsen var god. Jeg likte også showet, med gjestegitaristene Joe Louis Walker, Eric Gales og selveste Billy Gibbons, men på dette livealbumet som er spilt inn hjemme i USA er det bare sistnevnte Billy Gibbons fra ZZ Top som er med. Til gjengjeld er den langskjeggete texaneren med på hele seks sanger!
Musikalsk er Supersonic Blues Machine litt inn det ene øret og superglatt ut det andre. De har fått inn britiske Kris Barras som ny frontmann og sanger/gitarist, og han er en kraftpakke som står i stil til resten av bandet og deres musikk. Det kan høres ut som at countryrock-influensene er tonet noe ned og at rocken har blitt mer sentral for dette bluesa rockebandet. Det er noe med dette bandet på plate (de er bedre å se live) som er farlig nær det ur-kommersielle, arketypiske og ikke spesielt spennende delen av bluesrock. Bluesrockens danseband på en måte. – Med med hardtslående Kenny Aronoff på trommene bakerst. Det alene innbyr til respekt!
Det svinger, det groover, men jeg måtte ha alle mulige allergimedisiner, både i pille og salveform, i nærheten for å komme gjennom et antall ganger, som man må når man skal anmelde en plateutgivelse. Det er til dels tøft, svett og svulstig i L.A. rockens bluesånd, men mangel på originalitet dreper likevel mye av kraften for meg. Profesjonalitet og attityde kan man ikke be om mer av, men låtene er stort sett bare på det jevne, eller litt under. Jeg må innrømme at låter som «I am done missing you», «I ain’t fallin’ again» og «Remedy», samt «barnesangen» «Watchagonnado», er en prøvelse.
Er det ingen låter som stikker seg frem? Joda, den Allman Brothers-inspirerte balladen «Can’t take it no more” er bra. Likeså den funky og groovy “Elevate”, og den sjarmerende tilbakelente «Let it be» (nei ikke Beatles-låta). 
Best fungerer dog dette livealbumet etter at Billy Gibbons kommer på mot slutten med «La grange» og «Dust my broom» og «Going down» med flere. Da sparker det i gitarspill og band på en helt annen måte. ZZ Tops måte. Men alt i alt – spar pengene.

Noen av de virkelig store bluesartistene i dag er for mye middelhavsfarere, for lite originale, går litt for mye på halv maskin, i forhold til deres uomtvistelige potensiale. For meg er Coco Montoya en glimrende blues/rock-gitarist, med hovedvekt på blues, og han har en Eric Clapton-røff stemme som når inn gjennom pansrede hjerter.
Men hans plateutgivelser har slitt med å komme opp på det nivået ferdighetene hans viser, selv om han utgir sine plater for Alligator Records, den mest markante blues­labelen siden 70/80-tallet. Men gode nyheter her, for denne gangen låter han bedre enn på lenge. På ­«Coming In Hot» er det smak av fugl, selv om jeg fortsatt ikke mister kontrollen eller faller ned av vaglen.
Det sparkes energisk fra i starten med «Good man gone». Tøff bluesrock på nivå med gutter som alltid har jobbet hardt innen sin hardtslående blues, og har arbeidshansker på. Som John Mooney og Dave Hole.
Og når han går ned i blues­ens seige og sakte takt med glimrende «Lights are on but nobody’s home», som Buddy Guy på sitt beste innen tung klassisk blues, da snakker vi. Og den handler om svigermor, om enn ikke i positive åndedrag. Hvordan hun ødelegger et forhold. «Stone survivor» er mer leken med Clapton-ruller i vokalen, og med herlig blues­piano og en viss lekenhet á la Bonnie Raitt. Og vi må bare nevne den følelses­ladete balladen «Who am I?». Hva er man uten sin partner? Denne balladen når langt inn i hjertet. Det hjertet den også leveres med.
Om du hører mye på blues og er tungt inne i Buddy Guy-kategorien og det mer Delbert McClinton/Bonnie Raitt-varierte, så er dette albumet verdt å sjekke ut. Ingen klassiker nå heller, men godt håndverk som fester seg. Mer enn mange av de senere Coco Montoya-platene har gjort.

Noe av fordelen med å drive eget plateselskap er at du får spille munnspill på utgivelsene du satser på. Spøk til side, Chris Andersens debutplate kommer på Peter Nandes Straight Shooter, og Nandes munnspillbidrag er helt på sin plass. Fire og en halv av de ni sangene du får er originaler – den halve er instrumentalen «Hope» skrevet og spilt sammen med Olav Poulsen, som også bidrar med vokal på «Railroad song». 
Musikalsk er dette myk ­countryblues i skjæringspunktet mot folk, og jevnt over er Andersen godt i stand til å styre klar av genrens mange klisjéfallgruver – bare unntaksvis skjærer han over i traurigste «Steve Forbert Land», og han gaper kanskje vel høyt der han tar med en mindre enn oppsiktsvekkende tolkning av Charlie Pattons «Pony Blues». Da kommer han langt bedre fra Bob Dylans «Buckets Of Rain» i duett med Katrine Schmidt, et nytt navn for meg, må innrømmes, og en stemme jeg gjerne hører mer av. Chris Andersen gjør sine beste ting i de mer «up-tempo» tingene her – hans egne «Lily May» og «Treat You So Fine» er to gode eksempler. Som myk og følsom ender han dessverre fra tid til annen i skjæringspunktet til det enerverende. Det er mye flott her som burde videreutvikles, og når Chris ­Andersen har vært sin egen produsent på denne plata er det lett å fastslå at det ikke var en god idé. En flott låtskriver, flott gitarist og en særpreget stemme – alt han trenger er å bli styrt i riktig retning – og jeg håper Nande tar ansvar her. For medprodusent denne gangen, Jens Varmløse – også klaver, bass, xylofon, mandolin og munnspill, har dessverre ikke gjort jobben sin.

Dette bandet som beskrives som en svensk-dansk kvartett, består av musikere som hver for seg eller sammen har backet folk som James Harman, Mud Morganfield, Louisiana Red, Lazy Lester, Rusty Zinn og en solid liste liste med andre artister. I 2013 fant de ut at de skulle starte et eget band og har tidligere kommet med to utgivelser; Artificial Natural og Too Good To Stay Away From. De har fått mer enn hederlig omtale både for plater og konserter over hele Europa og USA. En og annen pris har det også blitt. Låter har også blitt brukt i et par amerikanske tv-serier. Skrytelista er lang. 
Er det blues? Er det rockabilly? Er der det rock'n'roll? Det er vel egentlig litt av hvert. Det er i hvert fall retro. Det er vel egentlig retro-retro. Spesielt sanglyden går meg litt på nervene. Den er så tørr at jeg blir tørst. Noe synes sikkert det er drittøft, men jeg synes det låter litt innestengt. Låtene vil imidlertid kunne holde et dansegulv gående en lørdagskveld. Nesten umulig å plukke ut enkeltlåter da alle låtene som bassist Magnus Landshammar har skrevet holder jevn og variert standard, selv om det låter mer diesel enn bensin for meg. De anbefaler at plata nytes med lutefisk og aquevit, noe som kan være vel verdt et forsøk!

Blues In A Cop, ja du skjønner hvor disse gutta jobber til daglig, gjør du ikke? Bandet har eksistert siden midten av 90-tallet. De har holdt en stø kurs på klubber og mindre scener på festivaler som Notodden Blues Festival gjennom mange år, og har blitt et tyngre, hardere og 70-talls basert blues/rockband med en stolthet og energi det står respekt av. På dette nye albumet kjennes det umiddelbart at det er en fest å spille inn dette albumet. Et album som trenger halvlitere og fete basshøyttalere, skal du få full valuta av det. 
Musikalsk sender de deg tilbake til r&b-energien Dr. Feelgood oste av på 70-tallet, kombinert med tung bluesrock av engelsk valør fra kilder som Groundhogs anført av Tony McPhee eller Savoy Brown anført av Kim Simmonds, slik de låter i dag. Litt også som The Truth som på 80-tallet, som ble dannet i England på ruinene av Nine Below Zero, eller hardt rockende Free, om noen husker dem. Paul Rodgers var i sistnevnte før han formet Bad Company.
På sitt beste er Blues In A Cop anno 2019 råbra og underholdende med en rocke­energi som langt overgår låtskriver-kvalitetene. Åpningslåtene på begge sider av vinylutgaven (ja, for dette er en anmeldelse basert på vinylutgave) med «Veil of deception» og «I rest my case» kan vinne mangt et sjøslag om 70-talls bluesbasert rock er tingen for deg. Primal og herlig energisk nerve som gjør at jeg driter litt i om ikke alle låtene griper tak i deg. At det er mer uttrykket og nerven enn selve låtene. 
For det er bare morsomt å sitte inne med Blues In A Cop et par timer.