Dave Specter har gitt ut album i snart tretti år, jevnt og trutt. Dette er nummer 12 i rekka. Alle på Delmark Records. Den Chicagofødte 56-åringen har opparbeidet seg et ry som en av byens aller mest komplekse og stilfulle gitarister, men har alltid omgitt seg med flotte vokalister istedenfor å synge selv. Fra Barkin’ Bill Smith på debutalbumet i 1991, til Otis Clay på forrige album, “Message In Blues” fra 2014. Men på det nye albumet har han funnet tiden moden til å synge selv. Og la oss ta det først som sist, siden dette er en slags begivenhet for Specter- fans, som det finnes mange av. Hvordan synger han? Han har begrenset seg til tre låter, tittellåta, “Asking For a Friend” og “How Long Can One Man Go?”, låter som ligner litt på hverandre, og med en slags “snakkesynging” unngår han behendig vokale C-momenter og kommer ned med beina først. Men det er ikke til å komme forbi at de fire låtene hvor keyboardist Brother John Kattke tar seg av det vokale, har en annen soul-sødme. 

Men først og fremst er dette et album for elskere av moderne bluesgitar. Med elementer fra jazz, funk, soul og gospel leker Specter seg med gitaren. Og det blir aldri kjedelig. Kanskje du som meg synes fire lange instrumentaler kan bli litt mye. Vel, Dave Specter er en av de få som motbeviser det. På “Sanctifunkious” er det real New Orleans-funk i gata til The Meters og i slepne “Minor Shout” er det latino-elementer litt slik Santana gjorde i sine velmaktsdager, krydret med congas og nydelig orgelflyt. 

Dette er ei av de skivene som vokser ved hver gjennomhøring. Låtene setter seg. Nye elementer dukker opp. Kattke veksler mellom orgel og piano. Det er blåsere der det trengs. Dessuten sitter Jefferson Airplane/Hot Tuna­-legenden Jorma Kaukonen inn på gitar på to låter. Den ene, “How Low Can One Man Get”, en låt de to herrene har skrevet sammen, legger de ikke fingrene imellom i sitt budskap til en viss mann i Det Hvite Hus. Som en skarp kontrast til denne står “March Through The Darkness”, en hyllest til Mavis Staples sitt håp og nestekjærlighets budskap. Albumets desiderte kremlåt. 

“Blues From The Inside Out” er en gavepakke til gitar freaks, men også vi “vanlige” blueselskere som ikke hører alle de små detaljene på de seks strengene, kan likevel glede oss over det som kanskje er Dave Specters beste album.