Gitaristen Ole Frimer har en Jeff Beck og Roben Ford-tunet fin følelse i sitt bluesbaserte gitarspill som vi har fremhevet her i Bluesnews både på hans første danskspråklige album «Blålys» (etter mer enn 10 album på engelsk) og livealbumet «Live at Blues Baltica». Jeg tror mange setter Torbjørn Risager og Mike Andersen som sine favoritter innen dansk blues, men har du virkelig hørt Ole Frimer Band enda?

Med litt hang mot jazz/fusion-rytmikk og struktur i arrangement, ja endog litt Steely Dan-huskende r&b, kles lange slepne bluesmelankolske låter med en singer/songwriter-kvali­tet som gjør dette albumet til en mer helhetlig reise enn noen av de album jeg har hørt med Ole Frimer Band tidligere. En følelse av noe utpreget nordisk i temperament, temperatur og lavmælt melankoli. Samtidig er det perkusjons-arrangementer i ­bakgrunnen som nesten drar oss til Afrika, jazz/fusion-ingredienser som drar oss til USA, og et lyrisk bluesgitarspill som banker inn dører hos Snowy White, David Gilmour og Chris Rea. Det er en haug med fine følelser og et vell av små detaljer som du trenger tid på å få med deg på dette herlige albumet. Er du mer enn gjennomsnittlig interessert i musikk, og i blues, i din indre sjels reise, så er «Faerd» et album du må ha i vinter. Det trykker på alle de riktige knappene!

Gitaristen Ole Frimer, som bor i den lille bygda Saqqaq på Grønland, hvertfall gjorde han det for ikke lenge siden, har byttet ut den prisbelønte organisten Palle Hjorth med Niels Ole Thorning. En klassespiller ut, en annen som har jobbet med/for blant annet Mike Andersen og Hans Theessink inn. Samspillet mellom Frimers gitar og orgelet er viktig for musikken, og det er en herlig stødig følelse á la Booker «T» & The MG’s i rytmeseksjonen som underbygger at det ikke spilles en eneste unødvendig tone her. Med tekster som søker inn i sjelens indre, et resultat av livets ferd og behov for refleksjoner, ettertanker og selverkjennelser kjenner du at du opplever mye. At det er en sterkt personlig opplevelse. Og at opplevelsen av albumet i samspillet mellom musikken og tekstene hele tiden er i utvikling. Enkelte detaljer, særlig i musikken, trenger du noe tid før det kommer frem. Slik det ofte er med de beste utgivelsene.

Åpningssporet «Mirage» har noe av Michael Wiehes singer/songwriter-­karakter, og er dypt dynket i en blues, som Mikael har vært i nærheten av flere ganger i karrieren også. Men her føles mystikken og dybden mye mer som en bluesens malstrøm enn vi har opplevd fra den andre siden av Øresund. Og når du reiser innover i den mektige bluesen og melankolien med et spennende arrangement av trommer, bass, orgel og gitar som forener det nordiske, så slår det plutselig inn orgeltoner som nesten låter som fransk trekkspilltradisjon. Det er kort vei mellom overraskende variasjoner i groove og arrangement, som når «Ved jo godt» nærmest låter som bluesutgaven av Gnags, det danske pop- og rock-bandet som brukte reggae og mye groove i sin suksess i hjemlandet på 70- og 80-tallet. For ikke å snakke om den Robben Ford-tempererte jazz/fusion/blues-følelsen i «Dybet», og den åpenbare Steely Dan-fascinasjonen i r&b-grooven på herlige «Englenes by».

Det er mye dype følelser og melankoli på dette albumet. Som den korte instrumentallåta «Larsens plads», som nok vil få mer enn en 70/80-talls fan av Alan Parsons Project til å kvekke til et øyeblikk. «Manifest destiny» er kanskje albumets sterkeste låt. En majestetisk blues med store og sterke følelser, et rocke-epos som slår tungt inn underveis, og et politisk budskap om den urettferdighet som ble begått mot indianerne i USA. Sånn sett er Ole Frimer like tungt inne med samvittighetens knugende tanker om urettferdighet. Liksom Mikael Wiehe, som vi innledet å rekke paralleller med. Man får en Pink Floydsk følelse av gitarspillet og arrangementet. Renskåret og med flotte linjer bygget med pure følelser og et indre sjeleliv. 

Et nydelig album fra start til slutt, som bygger seg opp til å bli et av de viktigste album jeg har hørt på lenge. Og som avsluttes ved leirbålet under en stjernehimmel, som funkler i noe nordisk senkvelds blått, når flygel­hornet slipper til på albumets siste spor «Aften ild». Perfekt. Anbefales varmt.