Lisa Lystam Family Band fra Sverige var en av de som la igjen sterkest inntrykk på Not­odden Bluesfestival i år, og rapporter fra rundt om i det ganske land synes å fortelle det samme der Lisa og hennes hippie/rootsrockete band har vært i år. Lisa Lystam Family Band er noe av den nye vinen innen blues og bluesrelatert rock, og viser seg som et sterkt innslag i en miks av garasjerock, sørstatsrock, bluesrock, rootsrock, hippiegroove og noe som ligger nært det norske bandet Katzenjammer. Dette er tyngre relatert til blues og spesielt sørstatsblues/rock, slik som amerikanske Larkin Poe som også imponerte på Notodden. Sol (Solveig Heilo) i Katzenjammer og Lisa Lystam, de kunne godt vært søstre, låter det som. Bare hør en låt som «Can I get a little». Er ikke det Larkin Poe med Katzenjammer-følelsen, så vet ikke jeg. Det samme kan sies om låta «Wherever I can find my love» og flere andre.
Noen av låtene de gjør har den garasjerock-følelsen med en bluesy undertone som glimrende svenske band som The Creeps og Atomic Swing gjorde rundt 1990. Men Lisa Lystam Family Band er sterkere fordi de står sterkere i bluesen.
Stilmessig er det masse groove, masse sørstatselementer slik som hos Larkin Poe, og albumet «III» synes svært variert og godt gjennomarbeidet, uten dødpunkter. Hun er på sitt mest uventede når hun gjør en Lucinda Williams-inspirert singer/songwriter-låt i «Glory» i countryånd. Eller når hun virkelig blir møkkete på blues­fingrene som en ung utgave av R.L. Burnsides jukejoint-blues fra Mississippi med «I can’t hold you». 
At hun møkker til bluesrocken sin som Black Keys eller North Mississippi Allstars på låter som «Bring me some­where», eller sender inn Allman Brothers-inspirert gitararbeid sammen med en melodisk følelse av Paul Rodgers/Bad Company på «Luke» bare illustrerer hvor variert denne dama og hennes free-spirit-band er.
Vanskelig å plukke ut enkeltlåter. Alt svinger. Alt rocker. Alt har sin rot i møkkete og hippie-leken sørstatsblues. Vi spår et definitivt gjennombrudd nå!