To andre album jeg har anmeldt i dette bladet er med norske Kid Andersen på produsentsida og som musiker, og er innspilt i hans studio, Greaseland i San Jose. Da er det ikke mer enn rett og rimelig at vi tar med et album der den allsidige musikeren fra Herre i Telemark er med som fullverdig bandmedlem. Vi snakker selvfølgelig om Rick Estrin & The Nightcats, et band der norske Alex Pettersen inntil nylig har besatt trommekrakken. Han er med på over halvparten av låtene på det nye albumet. 
Med sin drivende vestkyststil er Nattkattene et av mine favorittband, ikke minst live med herr Estrin som karismatisk frontmann. Det nye albumet har tittelen “Contemporary”, som best kan oversettes med moderne, noe som er typisk for samtiden. Ifølge presseskrivet er dette det mest fullbyrdede uttrykket på hva bandet står for. I mine ører vil det si at bandet på enkelte låter heller mer mot funk og en jazza tøtsj, og gjennomgående synger Estrin mer som en crooner.
Åpningskuttet “I’m Running” sitter som en kule, med twang-aktig gitar og utsøkt orgel, men “Resentment File”, en noveltylåt hvor Rick snakkesynger og får vokal respons fra resten av bandet, er ikke helt min greie. Den funky tittellåta med moderne lydeffekter og en rap fra den nye trommisen Derrick D’Mar Martin, gir meg heller ikke godfot. Derimot er “She’s Nuts Up” en fin slentrende sak med utsøkt orgel, og på “Root Of All Evil” tar vi en sving ned til New Orleans. På både “The Main Event” og “New Year’s Eve” finner Estrin fram det kromatiske munnspillet, og på albumets eneste coverlåt, Bobo Jenkins’ “Nothing But Love”, får vi en fin miks av Chicago og vestkyst blues.
På de tre instrumentalene får bandet virkelig briljere. Først ut er Kid Andersen­signerte “House Of Grease”. Kid tar oss med i et blueslandskap med et anstrøk av funk hvor Jim Pughs orgel er bakteppe og med utsøkt jazza piano fra Lorenzo Farrell. Selv Martin får briljere med noen små, men utsøkte vendinger på trommesettet.
”Cupcake”, signert Farrell, er litt i Booker T & The MG’s-gata, hvis en ser bort fra Estrins munnspill, og avslutningslåta “Bo Dee’s Bounce” er jumpblues med masse munnspill-øs og setter et fint punktum.
The Nightcats skal ha for at de har turt å tråkke litt utenfor det vinner­konseptet de har hatt. Så får det våge seg at en kanskje litt forgubba anmelder likte bedre den opptråkka stien. At Estrin, Andersen, Farrell og Martin/Pettersen innehar musikalske kvaliteter som går utenpå det meste i bluesverdenen, skal jeg i hvert fall ikke ta fra dem.