Dette er utgivelse nummer to etter at Snowy White tok skrittet og samlet «The White Flames» igjen i 2017. White er gitaristen som har turnert med Pink Floyd (Animalsturnéen) og senere Roger Waters. Han har arbeidet med Peter Green, Phil Lynott og Thin Lizzy (fast medlem fra 1980 til 1982). 
På egne utgivelser går likevel White i en helt annen retning, der han skaper nedpå og laidback bluesmusikk. Med klare og erkjente referanser til kollegaer som Otis Rush, Albert King, Buddy Guy og ikke minst B.B. King rister White kvalitetslåter tilsynelatende uanfektet ut av ermet. Så ser vi gladelig gjennom fingrene med ett og annet tvilsomt fusion-avvik. Bandet holder et himmelhøyt nivå der han har arbeidet med bassist og produsent Kuma Harada og trommeslager Richard Bailey siden tidlig åttitall. Sammen med Juan Van Emmerloot og Walter Latuperissa utgjør de kjernen i White Flames. Snowy White har skapt lytteopplevelser som dette siden svært tidlig på syttitallet – som oftest for andre musikere. Han har hatt og har en svært høy stjerne i musikermiljøet. 
Dette er først og sist vakker musikk, og ikke er det mulig å forstå hvordan Snowy White kan ha «The Blues» når han skaper musikk som dette. «Why Do I Still Have The Blues» er mesterverket her. Så legger han seg litt tilbake, flirer og synger «Just got back from heaven, didn’t like what I see. To many complications up there for me» - uovertruffent stilig. 
På høy tid å gi denne mannen sjansen, synes du ikke? Månedens letteste femmer det her.