Det finnes folk her på berget som venter på ei ny Nick Moss-skive som en femåring venter på juleaften. Ja, det finnes endatil en kar som har tatovert inn NMB med store bokstaver på underarmen. Så det er med en viss ærefrykt jeg begir meg ut på en anmeldelse av bandets siste utgivelse: “Lucky Guy!”. Da den eksepsjonelle vokalisten Mike Ledbetter for et par år siden valgte å avslutte samarbeidet med sin venn for å samarbeide med “Monster” Mike Welch i “ The Welch Ledbetter Connection”, var det mange som var spent på hvilken retning Nick Moss Band ville ta. (Mike Ledbetter døde tragisk i januar i år). På siste album med “gamle” Nick Moss Band, dobbeltalbumet “From The Root To The Fruit”, er den ene skiva vaskeekte Chicagoblues, mens den andre er mer bluesrock. Livemessig på denne tiden går det i samme retning, bluesrock med innslag av funk og soul og oftest lange, nesten jamband prega låter. 
Svaret på valg av musikalsk retning skulle bli et par solide steg mot tradisjonell Chicagoblues, godt hjulpet av gruppas nye medlem, munnspilleren Dennis Gruenling, og ble manifestert på fjorårets “The High Cost Of Low Living”, gruppas debut på Alligator Records. Albumet ble nominert som beste album på Blues Music Awards og sjefen selv ble kåret til “årets tradisjonelle artist”. Og som ikke det var nok, ble Gruenling stemt fram som årets munnspiller.
Denne gangen har Nick tatt med seg bandet til Kid Andersens studio i San Jose. Kid bidrar selvfølgelig med diverse gitar og på “Simple Minded”, et av albumets sterkeste spor, krydrer han låta med mandolin i beste Johnny Young og Yank Rachell-stil. 
Albumet åpner med “312 Blood”, en hyllest til Chicago, byen der Moss vokste opp og trådte sine musikalske barnesko i bandet til Jimmy Rogers og sammen med Willie “Big Eyed” Smith og Pinetop Perkins i “The Legendary Blues Band”. 312 er forresten retningsnummeret til Downtown Chicago.
“Ugly Man”, en av flere låter i mer jump blues-stil, er albumets eneste cover, en nokså obskur låt spilt inn av Johnny O’Neal i Sun-studioet i 1953. Hele bandet er med vokalmessig med muntre “call and response”.
Mer West Coast blues blir det på tittellåta, en riktig gladlåt, mens stemningen blir raskt en ganske annen på “Sanctified, Holy and Hateful”, et av høydepunktene på skiva. Gruenling har funnet fram det kromatiske munnspillet, keybordist Taylor Streiff har funnet fram Otis Spann-sida i seg og Moss selv krydrer med gitar á la Otis Rush. Teksten handler om hyklerske kristne i politikken. Låta toner ut med en oppfordring til disse menneskene: “Open Your Heart. Take A Look Inside”. Sterkt.
Den nesten en time lange plata beveger seg mellom Chicago og vestkyst, men også med en snartur sørover, med et par mer Down Home Dirty Blues med røff munnspill lyd (“Wait And See” og “As Good As It Gets”). På “Full Moon Ache” er vi helt nede i Louisiana og swamp blues. Nick Moss må, bevisst eller ubevisst hatt Lazy Lesters “I’m a Lover, Not A Fighter” i bakhodet, når han skrev denne låta. At en tenker “Sittin’ On The Top Of The World” når en hører “Tell Me ­There’s Nothing Wrong”, er heller ikke til å stikke under en stol. Men dette er ikke ment som kritikk. Det er mer en berikelse for et album at det har gjenkjennende elementer. Dessuten er små- og halvtyverier i beste bluestradisjon helt tilbake til bluesens barndom.
Instrumentalen “Hot Zucchini” er en krysning mellom NOLA funk á la Meters og Memphis sound fra Booker T and the MG’s, hvor keyboardist Taylor Streiff får utfolde seg på Hammond B3. 
Albumet blir avsluttet med den nedstrippa og rørende “The Comet”. Det er en hyllest til avdøde Mike Ledbetter, som Nick Moss på coveret kaller “My Lil Brother” og skriver “You will never be forgotten, because you were a part of me”. Nakent synger Nick Moss ut sin sorg. Den akustiske gitaren hans må ha vært en lang tur nede i “The Delta”. Og for at det hele skal bli helt rett, kommer “Monster” Mike Welch inn med såre gitarriff over han som skulle ha vært hans nære samarbeidspartner og venn i mange år til.
Nick Moss, Dennis Gruenling og resten av gjengen har klart det igjen. “Lucky Guy!” er en vellykket oppfølger til “The High Cost Of Low Living”, og selv om jeg ikke vil gå så langt som å tatovere inn gruppas navn noen steder på kroppen, strekker jeg meg til å si at du neppe finner bedre bluesalbum dette året.