Musikkanmeldelser

TOMMY CASTRO

Etter 16 album, der han har levert de sju siste for legen­dariske Alligator Records, har Tommy Castro kommet over idéen om å lage et album som forteller en historie fra start til slutt. En historie om en ung mann som jobbet hardt hjemme på familiens farm og ble bitt av bluesen. Lærte seg å mestre bluesgitaren og satte kursen ut i verden på jakt etter heder og suksess. Bare for å finne ut at det han satte kursen ut for å finne, var det han allerede hadde der hjemme. En banal, men ikke oppdiktet historie. Noe av dette er garantert tatt fra Tommy Castros eget liv. 
Med sanger som «A bluesman came to town», «Child don’t go», «Hustle», «I got burned», «Blues prisoner», «I caught a break», «Women, drugs and alcohol» og «I want to go back home» forteller Tommy Castro historien som kunne blitt bluesverdenenes Grease-film gitt de rette skuespillerne. Det er en fin reise her, en historie om et liv som bluesmann, og det føles som en film å høre albumet låt for låt. Jeg hadde egentlig begynt å avskrive Tommy Castro, da jeg synes han har gjentatt seg selv mye over årene, men dette her sitter faktisk veldig bra og overbeviser meg om at mine fordommer var feil. Dette er et konseptalbum om en bluesmanns drøm og det å oppdage at «home is where the heart is».
Musikalsk er albumet også mer variert enn Tommy Castros album pleier å være. Funky, Chicago blues, R&B-drevet og soulfarget, og rock’n roll med dyp blå farge. Dette albumet gir deg alle fasene i livet til blues­artisten Tommy Castro. Låtene er for en stor del skrevet sammen med Tom Hambridge, låtskriveren som også er kjent for å gi Buddy Guys soloutgivelser fart og tyngde sent i karrieren. Når du hører låter som «Women, drugs and alcohol» på dette albumet, så kan du fort tenke at dette er en Buddy Guy-låt i all sin kraft. Tommy driver gitaren sin hardt som den gitarhelten han stod frem som tidlig i karrieren da han ga ut plater på Blind Pig-labelen.
Tommys soul-fargede stemme og hans melodiske bluesgitar binder dette albumet og denne historien sammen til et sterkt album, og jeg kan ikke se for meg annet enn at dette vil bli spilt helhetlig, som en fortelling fra a til å, på konserter når han nå i disse dager legger ut på sin første USA-turné siden pandemien startet. Tommy Castro er for meg ikke en av morgen­dagens navn og helter, og han har mer foredlet enn formet bluesen i motsetning til B.B. King, men han har alltid overbevist med sine konserter og hardtarbeid­ende stil. Som bluesens Bruce Springsteen & The E Street Band der bandet hans heter Painkillers. Dette albumet er en opptur i hans lange karriere. Et meget overbevisende elektrisk bluesalbum, en «film» du garan­tert vil like «å se».

Les mer

RAPHAEL WRESSNIG & IGOR PRADO

For alle fans av funk, soul og Hammond-orgelets store dyna­mikk i hendene på en sjelfull artist som setter instrumental musikk på kartet som et nåtidens svar på Booker T & The MG's eller The Meters, her er Raphael Wressnig fra Østerrike i fri flyt – sammen med en glimrende gitarist fra Brasil. 
Gode vibber danser ut av høyttalerne og gir en fin ettervarme på sensommeren i samspillet mellom trommene, gitaren, og et Hammond-orgelspill som har mye av den perkusjonsdrevne vibben fra funk og jazz og heftig Booker T-soul. Slik du har kunnet glede deg over norske musikere som Palle Wagnberg både med The Real Thing og i sitt eget Organ Unit. Palle var også med i J.T. Lauritsen & The Buckshot Hunters bare for å nevne det. 
Raphael Wressnig er akkurat så greasy og dynamisk bak orgelet som Sonny Landreth er bak sin gitar, og det skal noe til å komme dit han åpenbarer seg på dette nye albumet sammen med gitaristen Igor Prado og trommeslageren Yuri Prado. Albumet heter bare «Groove & Good Times» og slik er albumet. Ustoppelig moro i min bok, og et sikkert stikk for å beholde sensommer-vibben utover høsten når man nå trekker innomhus. 
Raphael ble kåret til «Best organ player» av bransje-bladet Down Beat Magazine både i 2013 og 2015, og dette albumet bevitner at han så visst ikke har gått ut på dato siden den gang. Til og med når de prøver å bryte opp albumet med et par vokale spor så sitter vibbene man føler her i magen. 
Den Sao Paolo-baserte brasilianske bluesgitaristen Igor Prado har også mye å tilføre til disse innspillingene sammen med sin trommeslager Yuri Prado. Mer enn 15 år som leder for sitt bluesband Igor Prado Band, der de på sitt nyeste album fikk selskap av Delta Groove Allstars frontet av Kim Wilson og Monster Mike Welch, forteller sitt. Når man også blir nominert til en Blues Music Award i USA, er det åpenbart at bluesgitarist Igor Prado har fått et stort navn allerede. 
Dette er ikke første gang Raphael Wressnig og Igor Prado gir ut plate sammen. Det skjedde også for fem år siden med «The Soul Connection». Og dette blir ikke siste gangen, heller. Dette er musikk du kan helle over deg når du er lei av alt annet og trenger å danse i stua til en ustoppelig groove i funk, soul, blues og jazzvibber. Et Hammond-orgel, en elektrisk gitar og jabbende trommer som alle følger hverandre i en stim av rytmer og riff og lekende musikk – er det ikke det vi alle trenger av og til? Enkel musikk – genial musikk – med masse vibber, rytme og sjel. Nyt instru­mental musikk for alt det er verdt med disse karene!

Les mer

BRIAN SETZER

Brian Setzers første solo­album på syv år har blitt til under pandemien, men har også blitt preget av at han måtte avbryte sin siste turné på grunn av kraftig tinnitus. Derfor er «rumble» ikke bare en referanse til at han elsker å kjøre fort med sine motorsykler og Hot Rods, men også at han savnet «rumble» fra den lille forsterkeren han måtte spille på i etterkant. Tinnitusen skal nå ha blitt bedre og plata har en solid dose med rumble. 
Her får vi 11 nye originale låter og en cover av The Rockats Rockabilly Banjo, selvfølgelig med banjo, samt pedal steel. Country rockabilly! Checkered Flag handler nettopp om gleden ved å kjøre og hviler tungt på bassen. «Can’t be humble, gotta have the rumble!». Blir neppe en hit på årsmøtet til MDG! Smash Up On Highway One har et orientalsk gitartema som går igjen over et lynraskt rhumbabeat. Ei låt som raskt fester seg i reptilhjernen. Stack My Money er litt mer nedpå, mer klassisk rockabilly. The Wrong Side Of The Tracks har noen klassiske Setzer-licks, med svevende strykere, mens Drip Drop er nærmere doo woop med fin koring. The Cat With 9 Wives (ja wives, ikke lives!) rocker også på med fine gitardetaljer, mens Turn You On, Turn Me On har et elle­vilt Bo Diddley-beat i bunn. Rockabilly Riot er akkurat like vill som tittelen tilsier, men Off You Rocker ligger litt mer bakpå, men trykker på. One Bad Habit er en fengende låt med litt start og stopp. Vi må alle ha lov til å ha one bad habit! 
Det kan være vanskelig å finne de rette ordene for å beskrive låtene, men Setzer har vært så vennlig å oppgi noen av inspirasjonskildene for plata og nevner da så forskjellige artister som Eddie Cochran og Wes Montgomery, Gene Vincent og The Damned, The Dubs, The Surfaris, Dick Dale og Ricky Scaggs, samt Nick Lowe. Rockabilly har etter hvert utartet til flere stilarter, noe han selv tidligere har kommentert i Really Rockabilly, men i denne sammenhengen er det helt uinteressant. 
Dette er Setzer rockabilly på sitt beste, og her lukter det eksos!

Les mer
1 2 3 4 5 Neste