Esben Just, boogie-kongen av dansk blues og kjent som deres fremste på New Orleans-pianostil. Som en del av jazztrioen Esben Just Trio fikk han en dansk pris for Årets Bluesalbum i 2004 med albumet Peace In The Valley. Esben har vært en markant skikkelse i dansk jazz, blues og boogie på 2000-tallet, og legger her ut på en svært livlig reise til New Orleans, som albumtittelen sier. Dette er ikke gjort før.
28 år etter første album, og 20 år siden hans første soloalbum, Coming Home, som var et jazzalbum spilt inn i hans egen stue, er dette et oppkomme av røttene i New Orleans brass-kultur. Med to forbehold, at du for det første liker jazzige og blues/ boogie-svingende store blåse­rekker, og for det andre at du er opplagt til å slippe rytmene løs i kroppen, så er dette albumet en gigantisk slugger av en fest. En plateutgivelse som du neppe har i samlingen fra før, vil jeg mene. Jeg sa det samme da Robert Randolph gjorde The Word sammen med jazzkraften John Medeski fra Medeski, Martin & Woods for 25 år siden. Der var forresten også Luther Dickinson med. Check it out.
Og det samme må sies om dette albumet. Check it out. For dette albumet er MYE. Mye av alt. Energisk driv og en virtuos ustoppelig maskin. Med løsslupne blåsere som er like «to-the-point» som på Tom Waits kritikerroste Swordfishtrombone, om ikke mer, en vokalist i Esben Just som med sang på dansk kan vinne enhver gatefest i New Orleans – så innfødt låter det –og der Mardi Gras lykkefølelsen i bandet med fem blåsere og to trommeslagere renner over kanten på begeret. Du trenger å være ladet for fest for å klare å ta imot alt dette her. Er du klar, så er du «in for a thrill», som amerikanerne sier det.
Er du i tvil om hva som menes, så hør en låt som «Økomand». Det er så fett, funky, bluesboogie, jazzlekent, og summen av New Orleans som du kan få det. Og for en presisjon i blåser-arrangementet. Trompet, trombone, tenorsax, barytonsax og sousafon (en slags tuba) som bankes fremover av en stortromme og en skarptromme. Esben Just har latt pianoet stå hjemme i Danmark, og måten han synger på minner ikke så rent lite om Peps Persson. Det handler om å ha den autentiske grooven inne, være inne i det med løssluppen eleganse og særpreg, og det har han virkelig. 
Albumet starter med et lite magisk møte mellom New Orleans og Havannas havnekvarter på låta «Dannevang». New Orleans og Cuba danser lekent sammen, og The Above and Beyond Brass Band, som bandet fra New Orleans heter, varmer oss opp med forsiktighet og en samlet brassband-power. 
Det svinger over i storband­-jazztradisjoner med «Heksebryg», Neville Brothers og The Meters funk-elementer over flere brassband-numre, tung 30-talls blues i «Flammebål», et høflig instrumentalt og vokalt nikk til Fats Domino på «Venter i et kryds», og en eksplosiv avslutning med New Orleans fyrverkeri på allerede nevnte «Økomand», og albumets siste låt «Sådan ligger landet» som er så bra at Tom Waits melder sin ankomst i neste uke. 
Vi hadde et soul/funk-basert miljø som herjet Club 7 i Oslo på 70-tallet, og vi har hatt band som Chipahua og The Heavy Gentlemen som har lekt med noe av denne rytmikken, men et New Orleans brassband-tog så levende som dette har vi aldri sett. Jeg er ganske overbevist om at tunge aktører som Dr. John og Leon Redbone ville ha stemplet dette som Esben Just har fått til som et brassband-mesterverk. Den perfekte medisin mot en verden vi kjenner mindre og mindre igjen. For dette er kjernen av New Orleans’ musikalske krigere og en modig danske. Vi trenger dem begge, mer enn du aner.