Da Don Robey solgte sitt plateselskap Duke/Peacock til ABC/Dunhill i 1973, betegnet det slutten på en musikalsk æra. Katalogen med gullkantet blues, soul og gospel pluss en betydelig portefølje av underselskaper ble overdratt fra et uavhengig afrikansk-amerikanskeid selskap i Houston, Texas til et nasjonalt California-selskap som ikke lenge etter ble slukt av MCA og deretter Universal. I 1973-salget gikk også Bobby Bland til ABC/Dunhill, og to år etter døde Robey. Med salget til ABC brøt Bland med sin bandleder Joe Scott for å gå mer i mainstream­-retning på det nye selskapet.
Bobby Bland hadde vært på Duke helt fra 1952 til det ble solgt. Fra 1957 var den store stemmen hans en gjenganger høyt på de amerikanske R&B-listene og solgte så mange plater at Duke var «The House that Bobby Built». Men han hadde ikke vært noen ting uten Joe Scott som arrangerte innspillingene med messingblåsstorband og lærte Bland diksjon og timing etter at han selv hadde finpusset tekstene, som ofte ble kreditert Robey. 
For kontant betaling pleide Robey å kjøpe mer eller mindre ferdigskrevne sanger fra andre bluesartister. En av dem var Houston-bluesmannen Oscar Perry, som står bak minst en av Malone-kreditering­ene på His California Album. Sounden har 70-tallsmoderne og synthfri polering med funky strykere under ledelse av konsertmester Sid Sharp.
Larry Carlton og Ben Benay er i gitargjengen som pusher Bobby Blands daværende sologitarist Mel Brown til korte, konsise utfyllinger. Wilton Felder (Crusaders) og Max Bennett er på bass, Ed Greene på trommer. Blåserrekka teller sjelfulle sessionveteraner fra R&B som Jackie Kelso, Chuck Findley og Ernie Watts. Dean Parks uten synther spiller på åpningssporet «This Time I’m Gone For Good». De kvinne­lige koristene er Ginger Blake, Julia Tillman & Maxine Willard.
Produsent Steve Barri, viseadministrerende på ABC/Stateside, skrev i sin tid «Eve of Destruction» for Barry McGuire sammen med P.F. Sloan og nr. 1-hiten på Hot 100, «Kick That Little Foot Sally Ann», for Watts-artisten Round Robin. Steve Barri hadde også fingeren på 70-tallspulsen da han produ­serte His California Album.
Side 1 med sin sterkere bluesidentitet er strået hvassere enn side 2. «This Time I’m Going For Good» er det «The Thrill Is Gone»-format over, og coverversjonen av Luther Ingrams Stax-pregede soulhit fra 1972, «If Loving You Is Wrong (I Don’t want To Be Right)», står ikke noe tilbake for originalen. «It’s Not the Spotlight» ble skrevet av komponistparet Barry Goldberg og Gerry Goffin, som gjorde flotte versjoner på sine respektive soloalbum i 1972 og 1973, og for dem må det ha vært en ære at Bobby Bland spilte den inn. Teksten er raffinert pophåndverk, og det er ikke til å undres over at Rod Stewart valgte å ta den med på Atlantic Crossing i 1975, og trolig kjente han Bobby Blands versjon. Men Bland gjorde også en uforglemmelig deep blues-framføring av St. Louis Jimmys (James Oden) 1941-rekviem «Goin’ Down Slow» som avslutter side 1. «I’ve had my fun/if I don’t get well no more/Said my head is funny/Lord, and I’m going down slow/I’m on my next train South/you can look for my clothes home.
På side 2 får Leon Russells «Help Me Through The Day» den nødvendige romantiske framføringen før den Don Robey-krediterte «Where My Baby Went» leverer ekte bluesfatalisme til dansbar groove. Nesten galgenhumoristisk. David Clayton-Thomas skrev «Friday the 13th Child», og Bland gjør den nok bedre enn han. Så avsluttes plata med en superversjon av «I’ve Got To Use My Imagination» som matcher originalversjonen til Gladys Knight & the Pips, som var en av de største hitlåtene i pop og soul det musikkåret.
Og det er hva His California Album med Bobby Bland er: En effektiv og drivende miks av det tidlige 70-tallets mainstreampop, blues og soul, før disco ble altdominerende.