Heigh Chief har forandret seg siden jeg anmeldte debuten for 10 år siden i Bluesnews. Den gangen var det soul og blues og rootsbasert følelsesladet rock. Låtskriving man la merke til. Nå har de svingt mer ned americana og singer/songwriter-avenuen, men du hører de samme fine følelsene i fremføringene. Den samme enheten i bandet.
Dette er musikk for deg som elsket de tidlige tingene du hørte med Adam Douglas. Amerikansk og nydelig frasert og dempet singer/songwriter-basert musikk som har røtter tilbake til Joni Mitchell, Stephen Stills, Richard Thompson, Jeff Buckley, Ben Harper og band som Wilco. Artister og band som bærer atmosfæren og sjelen frem i sanger med en varsomhet og ekthet som ikke er noen dagligdags opplevelse hverken i Norge eller der ute i en stadig mindre verden. 
Albumet åpner som bluegrass-versjonen av The Band, ikke ulikt mye av det Chatham County Line gjorde med Jonas Fjeld i noen fine år, med sangen «Heartfelt thing». Musikk som gir gåsehud om du kjenner på følelsene som er så rene og fine i denne tradisjonen, som ikke er typisk norsk. Og derfra sklir det over i fraseringer som kan minne om de fineste tingene du har hørt med Adam Douglas på låta «Blow me home». Sangeren Bjørn Blix har mye av det samme finstemte toneleiet vokalt som Adam. Nærmest som at de kunne ha vært tvillinger, skilt ved fødselen. 
Og med country-tonede J.J.Cale-elementer i gitarspillet er det ikke vanskelig å sige ned i den beste stolen i stua. Her er stemninger som bygger seg opp, og en plate som vokser en meter for hver gjennomlytting. Du trenger ingen invitasjon til det beste i livet, for veien til album som dette finner du før eller siden. Men det går raskere om du tar rådene vi vil gi deg. Vi musikk-anmeld­ere er erklært en «dying breed», men vi puster og banker dører fortsatt. Og trykker plateutgivelser som dette til vårt nakne bryst.
«Seaweed & bline» er et stille og følsomt hav av en sang som vil tiltale fans av både John Martyn, Joni Mitchell og Jeff Buckley. Litt mer mystikk i arrangementet ville elevert den til Grace-klassen, men Heigh Chief er herre i eget hus, og vi klarer oss mer enn fint med deres kjærlige grep om musikk og tekst i et hudløst og nært arrangement. Selv om vi drysser på med sammenligninger så er Heigh Chief aldri noe produkt av å etterligne noen. Musikalsk skriver de låter som føles langt eldre enn de egentlig er, og jeg tror de aldri ville la en låt passere som ikke hadde sjelen tydelig utenpå vesten. 
Som når du hører en sang som «Chips are down», den fineste americana-balladen du har hørt siden Tom Petty gjorde et par dempede øyeblikk på 90-tallet. Og på «Damn the money» er gospelfølelsen sakral og bakpå-følt på en måte som jeg tror J.J. Grey ville elsket. Ekte musikk er ekte når den låser opp bokser inni hjertet ditt. Bokser som i det daglige er låst ned og bare venter på anledninger som dette femte albumet fra Heigh Chief for å blomstre. Dette er americana og sjelfull rootsbasert singer/songwriter-kunst av høyeste klasse. En ektefølt marinade av country, blues, soul og gospel, og med en ro over produksjonen som ikke står tilbake for de fineste tingene laget her i landet fra artister som Adam Douglas og Unni Wilhelmsen.
Sa vi at vi anbefaler dette albumet varmt? Vel, vi gjør det. Dette er den type album som er tidløs kvalitet og som vil vekke mange følelser også om 20 år.