Søk

Søkeresultat

Retro-retro

Musikkanmeldelse

Dette bandet som beskrives som en svensk-dansk kvartett, består av musikere som hver for seg eller sammen har backet folk som James Harman, Mud Morganfield, Louisiana Red, Lazy Lester, Rusty Zinn og en solid liste liste med andre artister. I 2013 fant de ut at de skulle starte et eget band og har tidligere kommet med to utgivelser; Artificial Natural og Too Good To Stay Away From. De har fått mer enn hederlig omtale både for plater og konserter over hele Europa og USA. En og annen pris har det også blitt. Låter har også blitt brukt i et par amerikanske tv-serier. Skrytelista er lang. 
Er det blues? Er det rockabilly? Er der det rock'n'roll? Det er vel egentlig litt av hvert. Det er i hvert fall retro. Det er vel egentlig retro-retro. Spesielt sanglyden går meg litt på nervene. Den er så tørr at jeg blir tørst. Noe synes sikkert det er drittøft, men jeg synes det låter litt innestengt. Låtene vil imidlertid kunne holde et dansegulv gående en lørdagskveld. Nesten umulig å plukke ut enkeltlåter da alle låtene som bassist Magnus Landshammar har skrevet holder jevn og variert standard, selv om det låter mer diesel enn bensin for meg. De anbefaler at plata nytes med lutefisk og aquevit, noe som kan være vel verdt et forsøk!

Les mer

Rett i fjeset

Musikkanmeldelse

Toronzo Cannon er en bussjåfør fra Chicago, som også er en mer enn habil sanger og gitarist. Han har lang erfaring fra Chicagos bluesklubber og skriver alle låtene sine selv. Tekstene er inspirert av nyheter og sosiale temaer. Det handler om forsikring, Insurance eller folks manglende vilje til å si ifra om sosial urettferdighet på The Silence Of My Friends. 
Musikalsk går han igjennom de fleste bluesklisjeene, noe som ikke er så uvanlig, men klarer ikke å feste noen minneverdige melodier på dem. Det at produksjonen er typisk moderne kald og hard Alligator-lyd, fjerner det som måtte være av særpreg. Hederlig unntak er nevnte The Silence Of My Friends med sitt gospelpreg. Siste låta, I'm Not Scared, med Joanna Connor på slidegitar og Lynne Jordan på vokal, starter lovende og neddempet, men ender opp med det en på norsk kan kalle «mæling». Dynamikk er generelt en mangelvare på hele albumet, alt skal liksom være overtydelig og rett i fjeset på deg. Hvor er den varmen han etterlyser i tekstene sine, i hvert fall ikke i produksjonen. Dette blir selvfølgelig subjektivt, men i disse digitale tider burde det være lett å sjekke ut selv.

Les mer