Rita Engedalen fremstår mer inderlig afro-amerikansk og indiansk i sjel, sang og sin blues enn noen gang på det nye albumet. Det er en mektig forestilling der ingenting er likegyldig eller «bare underholdning». Åpningslåta er en tidløs akustisk old school blues. Den enkle og magiske blues-formelen fra Mississippi som hun har foredlet til sin egen gjennom et langt liv. Jiggen i gitarstrengene, den nakne nerven, følelsen av at dette er spilt inn så lite produsert som det er mulig, der sterke følelser av smerte og håp smelter sammen, er kraftfull og magisk. Det er bare å legge vekk mobilen, avisen og kortstokken. Rita Engedalen deler ut kortene for deg på nytt. Hun har mange følelser og mye sterk blues å dele med deg på et fantastisk sterkt album.
Den nakne akustiske åpningen slår umiddelbart om i en tungt rockete voodoo med «Sunshine devil». Den truende brummingen i bassen, den afroamerikanske illevarslende og fete trommingen, voodoo-en i B3 lyden og Morten Omlids less-is-more elektriske gitar-riffing, og Ritas advarende sang er en høydare av de sjeldne. Det er ingen steder å gjemme seg, her må du være sterk. Slik verden føles for mange av oss i dag. 
Etter å ha tømt ut nakne følelser og malt seg med krigsmaling dempes alt ned i slentrende country-takt a la Rosanne Cash. Det er oppgjørets time, gjelden skal betales, men vi trenger Guds styrke og hjelp for å klare det. Og kråkene sirkler over oss og farger himmelen mørk. Du kan legge mye inn i tekst og stemning i en country-tune som føles så avslappet og laidback, litt som Chris Rea i et av sine melankolske øyeblikk. 
Variasjonen i låtmaterialet er enormt på dette albumet, men alt henger forbausende godt sammen i en helhet og føles ikke klippet og limt, men som et helt levd liv delt opp i flere kapitler. Jeg sier forbausende, for albumet føltes ikke slik med det samme. Du trenger tre-fire runder, helst for deg selv med fokus på musikken og detaljer, før du er «hjemme» i sentrum av albumet. Opplevelsen av albumets zen. Og jeg lover deg: Dette føles som Ritas beste album frem til i dag. Albumet føles live spilt inn, bare det å høre Rita telle inn tittelsporet bekrefter det. Et album om overlevelse, om regn og mørke skyer, et løfte om at solen vil bryte gjennom en dag, blues til beinet i singer/songwriter-formidlingen fra hennes mentor Jessie Mae Hemphill til John Prines countryblues. 
Hun gjør da også en av Jessie Mae Hemphills virkelig ikoniske blueslåter i «Black cat bone», der Daniel Eriksen henter frem sin rattlesnake-guitar som sammen med Ritas inderlige vokal og timing gjør dette til et øyeblikk som føles forheksende og magisk. Jessie Mae Hemphill er Rita Engedalen. Rita Engedalen er Jessie Mae Hemphill. Stolt og magisk blues, helt der oppe med det beste du har hørt fra skattekistene oppe i North Mississippi.
Gitarene er skarpere, mer rock’n roll, mer CBGB’s den tiden da en ung Patti Smith herjet der med intens villskap på midten av 70-tallet, når Rita leverer sangen om akkurat det vi snakker om: «North Mississippi Blues». Ting snus på hodet, men det fungerer. Sjelen til dette albumet er ikke som alle andres.
«I am Changed» som Rita spilte inn første gang i 2008 er en av hennes mest personlige og bekjennende sanger, som gjøres i en helt ny versjon med Nils Petter Molvær på trompet. Jazz-følelsene kler virkelig denne låtas personlige og nesten religiøse budskap, der Morten Omlids gitarer er herlig tilbaketrukket og mer som et 50-talls bakteppe. Et bevis på at ting modnes, og alltid kan gjøres bedre. En av Ritas sterkeste låter som løftes opp til noe nytt og noe mer som vil gjøre inntrykk på mange, tror jeg.
Albumet er i sin helhet spilt inn i Juke Joint Studio på Notodden, Rita har produsert selv, Margit Bakken, Tuva Syvertsen og Kari Gjærum korer forsiktig og med 150 års erfaring, Olaf Olsen fra Bigbang er inne og leverer smakfullt perkusjonsspill, hele Notoddens B3-magiker Espen Fjelle er selvsagt med et par steder. I bunnen er Bård Gunnar Moe på bass, selvsagt Spoonful Of Blues-grunnfjellet Eskil Aasland på trommer og Morten Omlid på gitarer. Jostein Forsberg spiller munnspill på «I wanna feel good». Og er det noe man føler seg etter å ha kommet ordentlig inn i dette syvende albumet fra Rita Engedalen så er det «feel good».
Rita forlater albumet med indiansk nerve med «Wait for me», lik den hun innledet med på «Let’s go down and pray». Stemningen fra innledningen er der, de mørke skyene, det levde livet, bluesen. «Time is running out now, like the water to the sea, wait for me». Ingen partyplate, ingen lettvint plate, ingen usammenhengende plate, men veldig mye sjel, blues og en Rita Engedalen som Norge bare har en av. 
Nydelig plate - nesten terningkast seks da mye av materialet er helt der!