Konsert 26.01.2018
John Magnar Bernes – bedre kjent som Hungry John – har viet sitt liv til bluesens tjeneste. Siden midten av 60-tallet har han reist land og strand rundt for å spre sitt blåtonebudskap, alltid våken for nye impulser og stilretninger innen blues. Han er en av de virkelige store sliterne i norsk musikkliv, en veteran som nyter respekt langt utover landegrensene for sin livslange, lidenskapelige innsats for musikken som ligger hans hjerte nærmest – blues.
Det er fortsatt tid til å sende oss resultatregnskapet for 2020, hvis dere ønsker å være med i søknaden om momskompensasjon. Siste frist er 6. juli.
Årets Bluesklubb skal kåres under Landsmøtet til Norsk Bluesunion. NBU ønsker å kåre den mest framgangsrike klubben i organisasjonen. Nå trenger vi hjelp av våre medlemmer til å nominere kandidatene.
Den europeiske bandkonkurransen European Blues Challenge (EBC) blir arrangert for 10. gang 17.-18. april 2020. Da blir den årlige europeiske bluessamlingen, som også inneholder årsmøte i European Blues Union og et bluesmarked, arrangert i Zaandam, Nederland. Hvem som skal representere Norge i EBC blir avgjort i fellesskap av de norske medlemmene i European Blues Union. Også denne gangen ønsker vi å involvere Norsk Bluesunions medlemmer i utvelgelsen og å få forslag til kandidater.
ROCK CANDY FUNK PARTY - Groove Is King
Mojo Hands er et dansk rhythm'n'blues-band, som omtales som en av Danmarks mest suksessfulle r'n'b-band de siste to tiårene. Dette skal være deres femte album. De har her fokusert på låter av artister/komponister som Huey Smith, Ruth Brown, Dolly Cooper, Solomon Burke, m.fl.
Vokalisten heter Zenia Levring Madsen. Hun har en fyldig moden stemme som passer musikken meget bra. Det svinger solid hele veien med låter som I Don't Love You No More, High Blood Pressure og As Long As I'm Moving. Anders Osbornes Ho-Di-Ko-Di skiller seg ut med sin New Orleans groove. Toget går videre med Mama Wants Papa, Ay La Bah, samt kjente låter som Cry To Me og Sick and Tired, som gjennomføres i energiske personlige versjoner. To menmn som utgjør blåserekka bidrar sterkt til å holde stemningen oppe gjennom hele plata. På Wynonie Harris' Bloodshot Eyes har de skrudd opp tempoet ytterligere, og avslutter slentrende og svingende med Al Andersons Poor Me. De skriver at de aldri har spilt i Norge.
Jeg spør bare: Hvor er festen?
