Søk
Søkeresultat
Et av de flotteste soulblues-albumene i år
Liker du Delbert McClinton, vil jeg tro du vil like Billy Price. For selv om Price mangler noe av de gjenkjennbare vokalfraseringene som Delbert innehar, er Price en fin “blue eyed” soulblues sanger. Avdøde Roy Buchanan, som i sin tid mottok vokaltjenester fra McClinton, brukte Billy Price som sanger i bandet sitt i en treårsperiode på syttitallet. Andre sangeren fra New Jersey har samarbeidet med er den franske gitaristen Fred Chapellier, gutta i The Nighthawks og ikke minst soulartisten Otis Clay. Men i senere tid har Price vist at han står solid på egne bein. På ”Dog Eat Dog” har han i likhet med “halve” blues-amerika tatt turen til San Jose. Jada, vi vet det alle. Det er der norske Kid Andersen har sitt Greaseland studio. Kid og Billy deler produsentjobben her, og Kid spiller gitar på alt. Men ikke nok med det. Multiinstrumentalisten fra Herre trakterer og orgel, piano, vibrafon, klokkespill, perkusjon, moog og syntetiske strykere. I tillegg er Kids venn Alex Pettersen bak trommene.
Allerede fra første strofe, hører vi at dette er kvalitet tvers gjennom. “Working on Your Chain Gang” er tett og tøft arrangert med en blåserekke som sitter som et skudd. “Lose My Number” er en mer var sak, med Jim Pugh sitt orgel som svever over kveldsstille vann, mens Kid’s gitar lager små krusninger og en lengselsfull sax understreker stemningen av kjærlighet som har tatt slutt.
Tittellåta “Dog Eat Dog” er en låt Rick Estrin skrev og spilte inn tidligere i karrieren sin. Her har Price fått med seg mannen selv til å spille kromatisk munnspill, og med vokalhjelp fra Alabama Mike, blir det en ren innertier. Så kan en selvsagt si mye om å forsøke seg på Willie Dixon-skrevne og Otis Rush-innspilte “My Love Will Never Die”, en av bluesmusikkens fineste låter. Men Price gjør seg ikke bort vokalmessig, heller ikke Kid på gitar. Et stilig element er bruken av gammeldags Moog synthesizer. Litt som å høre noe årgangs Bobby “Blue” Bland.
Mitt favorittspor er “Walk Back In”, en sak som minner om noe salige Eddie Hinton kunne laget på en av de dagene han var i godt humør.
For min lytteropplevelse kunne tre låter i den funky leia vært byttet ut med mer reindyrka soulblues. Men selvfølgelig skjønner jeg dette med variasjon, og at det finnes en bråte med mennesker som ikke får musikken sin funky nok. Det jeg har litt mer problem med å forstå, er hva de to glattpolerte låtene på slutten har å gjøre på et ellers småtøft album. Her nærmer det seg voksen soulpop, slik vi hørte det på litt nyere Tamla Motown-innspillinger.
Skulle en absolutt ha noe pent og behagelig mot slutten, hvorfor ikke mer velge southern soul-tilnærminga, slik de gjør på Impressions låta “Same Old Heartaches”.
Men ikke la mine små kjepphester få deg til å la være å kjøpe et av de flotteste soulblues-albumene som er å oppdrive i år.
Et av hennes sterkeste album
Beth Hart går hardt ut på sitt nye album. Tennene er sammenbitte og hendene er knyttet når hun synger «I’m bad, I’m cruel. I’m not sorry baby, sorry for you. I’m not your mother. I’m not your wife. I’m not the one who makes it right. I got the bad woman blues”. Og det høres ut som hun mener det med samme kraft som Dinah Washingtons «Evil gal blues» helt tilbake fra 1944. Tøff start. Tøff dame.
Det melodramatiske og teatralske tittelsporet følger mer slik du kjenner Beth Hart. Og elsker henne. En nede-låt med et djevelsk sterkt uttrykk. Beths piano og sterke følelser med den fylden nesten ingen kan konkurrere med henne med. Som å sitte i en duvende robåt i en storm på havet. En perle.
I liket med neste som også er en ballade. «Without words in the way” er en sår ballade om trøbbel i tårnet. Med følelsen av både blues og jazz og med mye hudløs nerve. «I’m a songbird that don’t sing, I’m a throne without a king. Since my love got astray – without words in the way”. Låta oser av smerte og savn på den måten Beth Hart er mest elsket for. «Let it grow» er også en sterk ballade, med gospelkoring, om å komme hjem. Om å slå rot og slutte å flykte. Mens «Sister dear» er en svært sterk pianodrevet ballade om å ha det vondt i et nært søsterforhold. Jeg tror mange kan relatere seg til følelsene hun synger om, så kan man bytte ut søster-relasjonen med hva man vil.
Av mer uptempo materiale er det lite på dette ballade-tunge albumet. Men «Spanish lullabies» er en mørk, mystisk og melodisk rockelåt som vår egen Sivert Høyem nok kunne gjort. Med et utrolig lekkert trommearbeid vrenger Beth endelig litt på sjela på dette albumet. Og «Sugar shack» har en tøff og dansbar groove, nesten som et samarbeid med Depeche Mode i arrangementet. Veldig uvanlig men frisk.
Dette albumet er først og fremst et balladealbum, og det føles både teatralsk og fullt av sterke følelser på en måte som vel aldri har blitt manifestert helt på denne måten. Som den jazz-tempererte «Rub me for luck». En mørk nede-låt. Eller den enda mer mollstemte «Woman down». Ingen partylåt, men jeg kan garantere deg at du sitter fortryllet gjennom hele låta, og ikke svarer hverken på telefonen eller ringing på døra de nærmeste fem minuttene etterpå. Så sterkt føles den dommedagskraftige følelsen på denne låta. Det er alvor!
Mot avslutningen på et album av de sjeldne synger hun takknemlighetslåta «Thankful». Det er en låt mange av oss kan synge før vi går til ro om kveldene. En piano-akkompagnert ballade slik du kjenner Beth Hart godt.
«I need a hero» avslutter albumet. En meget sterk låt der hun synger «I’m not a hero. No superwoman. I’ve got my problems that comes and goes. I look like my mother and hurt like my father. I’m so thirsty but I wouldn’t drink the water. I need a hero”. Beth kler seg veldig naken, står frem med et ærlig og usminket bilde av seg selv. Slik man kan se seg selv i mørke stunder. Men som alltid, det er en trøst der inne i mørket. Beth Hart har alltid med det.
Hennes mest balladetunge album i karrieren, med et par låter der hun sparker hardere og viser at katten fortsatt har klør. Et av hennes sterkeste album i karrieren, kanskje det aller sterkeste. Jeg tror mange unge mennesker vil bli grepet av ærligheten og åpenheten i mange av disse tekstene som tross alt handler om kjærligheten på flere plan.