“May Be The Last Time” er en ganske dekkende tittel, med tanke på hva John Nemeth følte da han inntok Kid Andersens Graceland Studio i mai. Vokalisten og munnspilleren var nemlig ganske så klar over at dette kanskje kunne bli hans siste gang i et studio.
Det hele startet med en rutinesjekk hos tannlegen. Røntgenbildet viste en ameloblastoma, en godartet, men svært aggressiv svulst i underkjeven. Ubehandlet ville den spise opp hele nedre del av kjeven. Eneste løsning var en svært spesialisert behandling, som blant annet innbefattet stamcelleoverføring. Under pandemien hadde Nemeth, som så mange andre artister, opplevd trange tider. Men sparegrepet med å bytte til en billigere helseforsikring, skulle vise seg å bli katastrofal. For selvsagt dekket ikke den nye forsikringen denne type behandling, med en prislapp på godt over en million. Heldigvis er det et stort hjerte i bluesfamilien og en kronerulling er i ferd med å nå beløpet Nemeth trenger for å betale regningen sin.
Johns operasjon var satt til sein april, og han avlyste alle spillinger i mai og framover. Men så ble inngrepet utsatt en måned. Nemeth måtte gjøre noe. Ikke bare gå og vente. Kid Andersen hadde heldigvis et par ledige dager i studioet i San Jose. Telefonen til Elvin Bishop, som forresten fylte 80 her om dagen, var like positiv. Han kunne stille på kort varsel med sin Big Fun Trio. 
Men kan et album tatt på sparket, med musikere hyra inn på så kort varsel, bli bra da? Å jo da. Fra åpningen, gospellåta “The Last Time”, gjort kjent av Staple Singers og ikke minst Rolling Stones, til avslutningssporet, den skramlete Elvin Bishop-låta “I’ll Be Glad”, er det knapt et svakt kutt. Når Nemeth på åpningen synger: “This May Be The Last Time We Sing Together”, med gitarlyd a la Pops Staples og med gutta til Bishop samt Kid og Alabama Mike som korister i beste gospelkvartett-stil, er det ­vanskelig å ikke bli beveget.
Lydbildet på albumet er på flere av låtene preget av pe­kusjonist Willy Jordan og hans bruk av Cajon, en kasse man sitter på og slår med hendene på fronten. Den passer godt i lydbildet, særlig når Bishop finner fram sin mest røffe og skitne gitarlyd. Jordan viser også fram en flott soulstemme i Wilson Picketts gamle “I Found A Love”, mens Bishop synger på sin egen låt, den herlig ­rølpete “Stealin’ Watermelons”. Det siste Big Fun-medlemmet, gitarist Bob Welch, inntar og piano­krakken på fire av låtene, mens Kid trakterer både bass og gitar. Men selvsagt handler det mest om John Nemeth. En stemme som lekende lett beveger seg fra soul og rhythm & blues til reine blueslåter. Et munnspill som går fra det rå til det varsomme og lyriske. Et av albumets høydepunkt er hans egen låt, den slent­rende “Sooner or Later”.
Coverlåter som Junior Wells’ “Come On In This House” og ikke minst Slim Harpos “Shake Your Hips” er kanskje litt utbrukt, men gjengen gjør fine versjoner av begge. Vi får og en nedpå tolkning av J.B. Lenoirs “Feeling Good”, mens Hank Ballards “Sexy Ways” er tut og kjør, med masse tøft munnspill og gitarlir. Og igjen er koregutta på plass.
Nemeths to dager i Greaseland Studio for å få tankene bort fra forestående opera­sjon, har rett og slett blitt til et helstøpt album.
Så er spørsmålet: Blir dette vokalisten og munn­spillerens “last time”? Sannsynligvis ikke. For selv om rekonvalesenstiden er drøy, Nemeth må blant annet vente et år før nye permanente tenner er aktuelt, er Memphis­artisten i ferd med å planlegge sitt “comeback”. Bl.a. er han tiltenkt en plass i Mark Hummels Harmonica Blowout like over nyttår.