Søk

Søkeresultat

Tøft

Musikkanmeldelse

JOHN & SYLVIA EMBRY - Troubles

Les mer

Tøft, svett og svulstig

Musikkanmeldelse

Mange så dem på Notodden i år. Det var stappfullt i Hovigs Hangar da Supersonic Blues Machine spilte der for andre gang, og responsen var god. Jeg likte også showet, med gjestegitaristene Joe Louis Walker, Eric Gales og selveste Billy Gibbons, men på dette livealbumet som er spilt inn hjemme i USA er det bare sistnevnte Billy Gibbons fra ZZ Top som er med. Til gjengjeld er den langskjeggete texaneren med på hele seks sanger!
Musikalsk er Supersonic Blues Machine litt inn det ene øret og superglatt ut det andre. De har fått inn britiske Kris Barras som ny frontmann og sanger/gitarist, og han er en kraftpakke som står i stil til resten av bandet og deres musikk. Det kan høres ut som at countryrock-influensene er tonet noe ned og at rocken har blitt mer sentral for dette bluesa rockebandet. Det er noe med dette bandet på plate (de er bedre å se live) som er farlig nær det ur-kommersielle, arketypiske og ikke spesielt spennende delen av bluesrock. Bluesrockens danseband på en måte. – Med med hardtslående Kenny Aronoff på trommene bakerst. Det alene innbyr til respekt!
Det svinger, det groover, men jeg måtte ha alle mulige allergimedisiner, både i pille og salveform, i nærheten for å komme gjennom et antall ganger, som man må når man skal anmelde en plateutgivelse. Det er til dels tøft, svett og svulstig i L.A. rockens bluesånd, men mangel på originalitet dreper likevel mye av kraften for meg. Profesjonalitet og attityde kan man ikke be om mer av, men låtene er stort sett bare på det jevne, eller litt under. Jeg må innrømme at låter som «I am done missing you», «I ain’t fallin’ again» og «Remedy», samt «barnesangen» «Watchagonnado», er en prøvelse.
Er det ingen låter som stikker seg frem? Joda, den Allman Brothers-inspirerte balladen «Can’t take it no more” er bra. Likeså den funky og groovy “Elevate”, og den sjarmerende tilbakelente «Let it be» (nei ikke Beatles-låta). 
Best fungerer dog dette livealbumet etter at Billy Gibbons kommer på mot slutten med «La grange» og «Dust my broom» og «Going down» med flere. Da sparker det i gitarspill og band på en helt annen måte. ZZ Tops måte. Men alt i alt – spar pengene.

Les mer