Kanadiske Shakura må ikke forveksles med latinpop-divaen Shakira. Denne fyrige og meget volumiøse sangeren var i noen tid frontfigur i et 13-manns world music-orkester kalt Kaleefah, og har vært bakup-sanger for blant annet soul/r&b-diva Patti LaBelle og mer jazzfargete stjerner som Ruth Brown og Jimmy Smith. Hun er født i Brooklyn, New York men vokste opp i Sveits før Kanada ble hennes hjemmebane i hennes voksne liv. Hun har blant annet vært nominert til Juno-prisen her for sine kvaliteter som sanger. Tilsvarende Grammy eller Spelle­manns­prisen. Liksom en annen Ruf-debutant, Meena fra Østerrike, er innspillingene gjort i Memphis under oppsyn av veteranen Jim Gaines. Hun behersker soul/old school r&b-sjargongen som en Bettye LaVette og har utvilsomt mye inne som sanger på sitt andre album. Litt trist at jeg får følelsen av at bremsene er slått på underveis i studio, for på enkelte låter slamrer Shakura til med en overveldende kraft og følelsen av at her kan ingen demning holde henne tilbake. Men på vel halvparten av låtene er Memphis-produksjonen for glatt. Og låtene for tradisjonelle til å slå henne helt gjennom for meg. Shakura S’Aida har fått med seg en ung dame på gitar og som hun skriver de fleste låtene sammen med. Donna Grantis har allerede gjort seg bemerket som Jimi Hendrix-tolker på elektrisk gitar foran blant annet Jimis far, og driver sitt eget psykedeliske rockeband og spiller jazz/ fusion innimellom også. Ei allsidig dame, men viktigst av alt en spennende gitarist fra Kanada som står i kontrast til Shakuras mer enn 30 år i bransjen og hennes røtter som sitter dypt i svart musikktradisjon. Dette må være et fyrverkeri ikke langt unna Beth Hart live. Du kjenner at det riktig ulmer og river i høyttaleren og at dette albumet er mildere enn Shakura og Donna er live. De beste låtene i balladen ”Chasing the sun”, Muddy Waters-brekket midt i ”Missing the good and the bad”, den funky grooven på “Sweet spot” og den like eggende funk/bluesen du får på ”Anti love song” er mer enn lovende. Ikke minst det tøffe, rocka gitarriffet og vokalen som åpenbarer seg på fyrige ”Gonna tell my baby” treffer noen strenger som har Luther Allison/ James Solberg/ Joanna Connor-kraften i seg. Når rock og blues møtes på den riktige måten, jamfør Tinsley Ellis nyeste plate, er det en formidabel kraft. Shakura og Donna må bare fortsette å skrive uptempo låter med den funky og soulrocka attityden som de beste låtene har flere bevis for, så vil dette paret levere dynamitt en dag. Det glimter nok til her til at jeg vil ha mer, se mer, og høre mer! Men for mye av Brown Sugar mangler den kraften Shakura åpenbart besitter.