Bluesnews

Knut Reiersrud på scenen på Røverstaden (arvtakeren etter Club7 og Sardine’s) i februar i år er en gladnyhet for alle som enten ikke fikk billett, bor for langt fra Oslo – eller glemte bort hele greia. Her er han, med fantastiske Bjørn Holm, David Wallumrød, Nikolai Hængsle og Andreas Bye i bandet – Jørgen Sandvik kommer inn på vokal på én låt mot slutten. Med unntak av Curtis Mayfields «When Seasons Change» og en megaversjon av Dr. Johns og Doc Pomus’ «I Can’t Stop» som avslutter det hele, er dette bygget opp av originalmateriale, fire skrevet sammen med Jeff Wasserman og en med ­Martin Hagfors. 
Og la det være sagt med en gang – musikalsk er dette i verdensklasse. I perioder svinger det også noe aldeles vanvittig, og de ansvarlige for opptaket, Frank Gjersdal og Anders Aasebøe, leverer den kanskje beste konsertlyden jeg kan huske å ha hørt noen gang. Alt, absolutt alt, er ivaretatt lydmessig og du får være med på alt som skjer fra musikernes side. Etter hvert får du også høre publikumsreaksjonene – avdempet riktignok, men de er der veloppdragent jublende. Og der er vi vel fremme med det ene ankepunktet jeg har – jo da, det svinger, låtutvalget er spennende (selv om jeg kan beherske meg for behandlingen som blir Doc Pomus/Dr. John til del) og produksjonen er fantastisk – men jeg blir sittende og savne litte grann spontanitet, litte grann ­pludring med publikum og Gud forby – kanskje én liten flerr? Det er rart med det, men i mine ører hadde det løftet opplevelsen av det som i utgangspunktet er en fantastisk flott plate. 
Pablo Picasso sa en gang: «Det tok meg førti år å lære å tegne som et barn.» Det er noe med det.

Da det er en stund siden jeg både har sett og hørt Tiger City Jukes, satt jeg meg ned og hørte igjennom alle albumene siden White Line Fever i 1997. Kvalitet hele veien. Deres versjon av bluesen har alltid vært variert og elegant, noe de oppsummerer på Dressed to Kill – Live i 2002.  Det neste studio­albumet, som ikke kom før i 2012, markerer en markant stilendring. Det var fortsatt blues i uttrykket og Harald Stokkes gitar var like elegant tilstede. Musikken var til tider mer rocka, mørkere og mer stemningsfull, men også fengende melodiøs. 
1. september i fjor gikk de på scenen i Artelleriverkstedet i Horten for å spille inn en konsertfilm. Dette er lydsporet, og filmen ble sluppet 31. august. Repertoaret er hovedsakelig basert på Moonlight Crying-innspillingen fra 2012, og for å ivareta lydbildet fra denne er bandet utvidet til ni personer på scenen. Låter som Man Over Board og Hoodooed bygger opp en mektig stemning, og spesielt på førstnevnte venter en nesten å se noen vikinger dukke opp over scenekanten. Sunray lever opp til tittelen og er en solstråle av en fengende melodi, som gir assosiasjoner til en mann som Richard Hawley. Dette gjelder også den stillferdige låta Before The Night. Save Your Breath presenteres her i en mer nedstrippa versjon enn på Moonlight Crying. Teksten blir kanskje tydeligere, men personlig foretrekker jeg den rocka originalen. How Blue Can You Get og Backseat Love Affair er et blått tilbakeblikk, mens Harald Stokkes Lazy Days er en fengende favoritt sammen med Sunray. Shine Your Light gynger også behagelig av gårde. 
Vokalist Knut Eide er en sentral person i tigerbandet. Han har en stemme som både takler det melodiøse og det mer bluesete uttrykket når det kreves. Til slutt får vi en meget solid versjon av Shakin' All Over. 
Hatten av for et band som har klart å fornye seg samtidig som de hedrer fortida. Dette er ingen museumsvoktere, men et band som bruker bluesen som grunnmur for å bygge et nytt hus.

Gode, gamle britiske Savoy Brown. Et av de ikoniske blues/rock-bandene fra slutten av 60-tallet og det meste av 70-tallet, som har holdt det gående fra Kim Simmonds base i USA i alle år etterpå med varierende kvalitet. Men aldri dårlig.
Dette nyeste albumet, rykende ferskt av året, markerer mer enn 50 år som band. Imponerende i seg selv. Men det er nok bare Kim Simmonds som fortsatt er med siden begynnelsen. Dette albumet har veldig mye JJ Cale- og ZZ Top-influenser. «Don’t hang me out to dry» og «Payback time” er som en miks mellom de to med Cales røffe countryblues som en ørkenenes singer/songwriter og ZZ Tops rå Texas-blues. Spesielt gitarbruken minner om ZZ Top, etter at Kim Simmonds mer eller mindre har rukket å bli mer amerikaner enn brite. Hør bare gitarriffene på «Conjure rhythm»!
JJ Cales singer/songwriter-attityde kommer frem på flere av låtene. Spesielt på «Wearing thin». På en bra måte. Og skal vi først namedroppe alle influenser vi finner på dette albumet – som er helt ok men heller ikke mer – så må vi trekke frem «Hang in tough». Som en miks av en rå Hound Dog Taylor og americana-mester John Hiatt. Meget bra!
Savoy Brown i dag er selvsagt et helt annet band enn det var på 60/70-tallet, men de ligner litt på seg selv og sin britiske bluesrock på et par-tre låter. «Neighborhood blues» og balladen «Selfish world». Mange sannheter i teksten på sistnevnte, så en svak tommel opp for Kim Simmonds og Savoy Brown.

Vi er på konsert med Marc Rune a.k.a. Big Creek Slim denne gangen. Han er på scenen på Rampelys i Silkeborg sammen med Tomi Leino trio. I tillegg kommer Troels Jensen inn på vokal og piano, og Peter Nande gjør sitt på munnspill. Charley Pattons «Pony Blues» setter stemningen og er et klart signal om hvor dette bærer. Settet er, til tross for tre originaler, bygget rundt arven fra deltabluesen på 1930-tallet. Bidrag fra Robert Petway, Muddy Waters, Tommy McClennan og Bo Diddley skaper en stødig og imponerende helhet i dette. 
«Creek» bor i Brasil og lever av bluesen, imponerende nok. Den litt rufsete stemmen hans kler det foreliggende stoffet utmerket, og lykkeligvis har ingen falt for fristelsen til å «arrangere» klassikerne i påtrengende grad – om enn snaue åtte minutter med «Pony Blues» kanskje burde vært strammet inn en tanke. En hel konsert her, helt uten dødpunkter eller longører. Mye av æren for suksessen her må faktisk tillegges kompet der Tomi Leino trio gjør en strålende jobb, og Peter Nande boltrer seg på munnspill og langt på vei skaper det perfekte grunnlaget for «Creek». 
Som alltid ellers når våre danske venner spiller inn blues på konsert er produksjonen upåklagelig, og du får sannsynligvis en bedre lytteopplevelse enn de par hundre eller så publikummerne som var til stede på konserten. Derfor, er tradisjonsblues din greie? Da vil du ganske sikkert trives veldig med denne.

Det gir grunn til ettertanke at da Anders Osborne ankom New York i 1985 hadde han med smått og stort fem dollar i lomma. I dag, i Donald Trumps USA, hadde han blitt sendt hjem. Det hadde tatt fra oss en solid samling flotte plater og minneverdige musikalske samarbeider. Osborne slapp inn, haiket til en kompis i New Orleans der han,med et lite avbrekk har bodd siden 1989. Og når valget står mellom Uddevalla og New Orleans er det ikke vanskelig å skjønne ham. 
Denne gangen har han satt sammen et kresent orkester – Benmont Tench på tangenter og Waddy Wachtel spiller gitar som bare han kan. Bob Glaub spiller bass og Chad Cromwell, som Osborne har kjent i en årrekke, produserer og spiller trommer. Windy Wagner Cromwell gjør en vakker bakgrunnsvokal. Hoveddelen av dette er gjort i California, i den grad at du nesten hører bølgeslagene fra stranda og må sjekke om du har sand mellom tærne. Enkelte pålegg er gjort hjemme i Louisiana, men samlet sett er dette vestkystrock som genrens stigma til tross likevel evner å engasjere. For Osborne har tatt med seg låtskrivergavene sine til Los Angeles, og tekstene hans er slik vi etter hvert er blitt vant til sterkt farget av bakgrunnen hans og det livet han har levd. Vitaliteten trenger uanfektet gjennom vestkystrocken, og enda en gang er det all mulig grunn til at Osborne bestemte seg for å rydde opp i livet sitt tilbake i 2009. Ved siden av å lage plater som vil hjelpe oss nordboere gjennom mange, lange og mørke vintermåneder driver han også sin egen frivillige stiftelse som støtter musikere under avvenning – på turné særlig, der fristelsene kan være mange. Han synger om det selv også – platas kanskje vakreste «Fields Of Honey» der han innser at «Everyday can’t be sunny». 
Vi skal være glade for at Osbornes personlige reise har gitt oss plater som dette, og personlig er jeg mer enn litt glad for at han har kommet seg unna åket til Alligator. I dag driver han sitt eget selskap, og er åpenbart langt mer tilfreds med livet der han kan lage musikken han vil – med de musikerne han ønsker. Mye fint her, like uanstrengt hele veien – «Running» er bare flott, «Smoke and mirrors» er nesegrust elegant gjort. Selvsagt er dette farget av et fantastisk band, men til syvende og sist henger dette på en veldig, veldig flott musiker – og så lenge Buddhareferansene ikke blir mer påtrengende enn dette skal vi alltids klare å stå ut med dem.

Kanonsterk plate

Årets r&b-opplevelse!

Jimmie Vaughans beste album

Kjøp, spill og spill høyt!

Sommer­ens partypille!

Årets vinner av European Blues Challenge

Svinger godt hele veien