Orgeltrio-formatet er et velprøvd format i jazzen. Musikken er ofte sterkt influert av blues og gospel, og begrepet ‘soul-jazz’ benyttes ofte for å forklare hva denne musikken inneholder. Store stjerner har vært giganter, som bl. a. Jimmy Smith, Jimmy McGriff, Brother Jack McDuff, Richard ‘Groove’ Holmes, Larry Young og Dr. Lonnie Smith. Dette er musikere som i høy grad har plassert orglet på kartet, og hver og en av dem har stått fjellstøtt i tradisjonen samtidig som de har tilført sitt eget unike uttrykk. Alle som setter seg på en orgelkrakk må tåle at disse herrene skuler ned over skuldrene på dem og lurer på om det kommer noe nytt, eller om det resirkuleres gamle triks. (Dette gjelder jo forsåvidt alle musikere...vi må måles mot de beste fra tidligere.)

Louis Pain fra Portland, Oregon, har satt seg på krakken, og med sin trio bestående av trommis Edwin Coleman III og saksofonist Renato Carranto leverer han hardtsvingende, funky og sjelfull bluesinspirert jazz. King Louie sjøl spiller bass med orgel-pedalene og har i tillegg med gjester som gitarist Bruce Conte fra Tower of Power og trommeslager Mel Brown med fartstid fra The Temptations og bandet til Diana Ross. Med et slikt lag skal det godt gjøres å tabbe seg ut, og det gjør da heller ikke Louis Pain og co. De viser gjennomgående ytterst solid musikerhåndverk og god smak, og alt gjennomføres med bravur. 

Jeg velger å gi denne plata fem B’er, og det er ikke på grunn av noen form for ‘ny­skaping’ eller lignende, men heller fordi dette bandet må være en sann gave til klubbscener og festivaler rundt omkring. Det vil utvilsomt bli hett og svett der dette bandet opptrer, og det vil være en sjeldent god anledning til å oppleve jazz med høy underholdningsfaktor i tillegg til virtuositet og spilleglede. Alle låtene her er egenkomponerte, og varierer fra hard funk til ballader og blues. En svært så ­positiv opplevelse, dette. Det hadde vært noe å se dem live.