Musikkanmeldelser

Detonics

Detonics består av fem relativt unge menn fra Nederland, som stiller med erfaring fra diverse festivaler i Europa og kom seg til semfinalen i Blues Challenge i Memphis. De åpner energisk med å annonsere at de er Swing Kings, og svinger gjør det. Meningsløst å diskutere hvilke låter som er swing, rockabilly, boogie osv. Konklusjonen må vel være at dette er et hemningsløst band som bobler over av spilleglede. De legger inn en rhumba, eller leverer rock'n roll med Jerry Lee piano. Munnspill, gitar og piano utfyller hverandre og bidrar til et variert lydbilde. Bullet Through My Heart viser den blå siden til bandet, mens My Dad Taught Me To Rock låner rytmen fra Bo Diddley. Route 101 har vel strengt tatt rappet melodien fra Rawhide, mens The Rat er svingende jump og avsluttende I Still Remember er en romantisk avslutning. 
Det er også mye annet bra på denne CD'en til Detonics, og det er stor variasjon. Hvis du trenger en merkelapp så kan vi si at dette er En type plate som Paladins ikke lager lenger, og litt til!

Les mer

Toronzo Cannon

Toronzo Cannon er en bussjåfør fra Chicago, som også er en mer enn habil sanger og gitarist. Han har lang erfaring fra Chicagos bluesklubber og skriver alle låtene sine selv. Tekstene er inspirert av nyheter og sosiale temaer. Det handler om forsikring, Insurance eller folks manglende vilje til å si ifra om sosial urettferdighet på The Silence Of My Friends. 
Musikalsk går han igjennom de fleste bluesklisjeene, noe som ikke er så uvanlig, men klarer ikke å feste noen minneverdige melodier på dem. Det at produksjonen er typisk moderne kald og hard Alligator-lyd, fjerner det som måtte være av særpreg. Hederlig unntak er nevnte The Silence Of My Friends med sitt gospelpreg. Siste låta, I'm Not Scared, med Joanna Connor på slidegitar og Lynne Jordan på vokal, starter lovende og neddempet, men ender opp med det en på norsk kan kalle «mæling». Dynamikk er generelt en mangelvare på hele albumet, alt skal liksom være overtydelig og rett i fjeset på deg. Hvor er den varmen han etterlyser i tekstene sine, i hvert fall ikke i produksjonen. Dette blir selvfølgelig subjektivt, men i disse digitale tider burde det være lett å sjekke ut selv.

Les mer

The Magpie Salute

Jeg tror ikke jeg er alene om å ha gledet meg veldig til oppfølgeren fra The Magpie Salutes fantastiske «High Water» album. Veldig rettferdig belønnet med terningkast seks i disse spalter. Deres debut med klassisk rock’n roll, psykedelisk blues og sydende sørstats-americana smeltet mangt et lidenskapelig musikkinteressert hjerte på sin vei gjennom 2018, og bandet turnerte både i Europa og USA sammen med likesinnede band som Gov’t Mule.
Røttene til dette bandet kommer fra The Black Crowes. Rich Robinson var en av de to frontfigurene i det kritikerrosete rock’n roll-bandet siden slutten av 80-tallet. Reisen fra «High Water» til «High Water II” er veldig naturlig. Særlig siden noen av låtene ble bearbeidet og spilt inn likt med debuten. Men der debuten sendte inn for-patruljen så kommer hele kavaleriet ut på denne. Den låter hardere, høyere, fetere og mer kompromissløs enn debuten. Der jeg kunne selge inn debuten for min kjære kone så skjønner jeg at jeg kommer til å sitte igjen mer alene på denne. Den slår deg tungt i hode og mage. En real kraftpille kokt på alt det du finner i sørstatene av rock, blues, psykedelia og sørstats-gumbo man kan skrive sanger på.
Du kan tenke på Neil Young eller Graham Parker når du hører sanger som «In here». Og på det kraftfulle åpningssporet «Sooner or later» røper bandet at de tenkte på å ruse gjennom livet i høyeste hastighet. Og trekker inn Son House med «John the revelator» som inspirasjon til stemningen de kicker i høyeste gir. Stones-inspirerte «Gimme something» skrev de på Europa-turnéen før jul, en turné som tok dem til Rockefeller og Oslo også. Denne spilte de så inn i Wales i legendariske Monmouth, der også Queen har spilt inn «A night at the opera», Oasis har gjort «(What’s the story) Morning glory” og Coldplay har gjort «Parachutes». Alle ikoniske plateutgivelser.
Du hører på «Gimme something» at den er spilt inn mens den er fersk. At nerven ikke har rukket å bli behandlet og glattet ut. Det samme gjelder låtene «Leave it all behind» og «Life is a landslide». De er spilt inn i det samme studioet, og de syder slik størrelser som Lenny Kravitz har gjort på sitt beste. Dette albumet låter mer som et livealbum enn et studioalbum, men det har den samme klare låtskriver-magien som «High water» hadde i fjor. «High water II» er bare hardere, mer intens, mer av alt.
Balladen «Mother storm”, også den veldig Neil Youngsk med den americana-følelsen blant annet Jonas Fjelds kamerater fra Chatham County Line fra Raliegh i USA kunne dratt inn bakdøra en psykedelisk kveld. Country/americana-perlen «Lost boy» med Alison Krauss på sang og fiolin sender inn følelser jeg husker fra første gangen jeg hørte Eagles gjøre «Desperado». Med litt Wilco-darkness. Og på «Turn it around» bruker de inspirasjoner tekstmessig fra både Dylan og David Bowie til å gjøre en virvelvind av en låt med så mange følelser og elementer pakket inn at du virkelig trenger tid for å sortere greiene.
The Magpie Salute har greid det igjen. Et av de viktigste rockbaserte band av i dag, med røtter til 70-tallet så det gviner, er så lidenskapelige i sin gjerning at forhistorien med The Black Crowes bare er en blek skygge til sammenligning. 
Gå ingen steder denne høsten uten dette albumet!

Les mer

Kris Barras Band

For det første: Dette er ikke blues, men hard og for det meste nokså melodiøs rock med den nye sangeren og frontfiguren i Supersonic Blues Machine. Men det har en bluesy tyngde. Det er sant.
Fra å ha spilt ZZ Top-covere for mindre publikum i barer hjemme i England til nå å turnere sammen med Billy Gibbons selv i Supersonic Blues Machine, er litt av en reise. Kris Barras har også turnert gjennom Europa sammen med Jonny Lang og Walter Trout, og har på rekordtid blitt en «hotshot» britisk bluesrocker i eget navn. Han ga ut et overbevisende debutalbum kalt «The divine and dirty» i fjor, og overbeviser enda mer med dette nye albumet selv om ingenting av det Kris Barras gjør er nyskapende på noen måte.
Det låter veldig mye slik band sent på 80-tallet som Tangier, Motley Crue, og spesielt Bon Jovi låt. Hard bluesy og melodiøs rock «Broken teeth» og «6AM» later veldig slik du husker Bon Jovi på sitt mest rockete (og beste). 
«Light it up» er et bedre album enn det Supersonic Blues Machine leverer, synes jeg. Hardtslående britisk bluesy rock med veldig amerikansk lydbilde, type L.A. Jeg kan ikke direkte anbefale Kris Barras Band, men om du liker hard melodiøs rock med fete gitarer, tungt ja nesten massivt lydbilde, og en veldig bra rockestemme, så er Kris Barras Band trolig den festen du kan tenke deg når du bare skal rocke sokkene og ikke tenke så mye mer på innhold, originalitet eller dybde.

Les mer

Supersonic Blues Machine

Mange så dem på Notodden i år. Det var stappfullt i Hovigs Hangar da Supersonic Blues Machine spilte der for andre gang, og responsen var god. Jeg likte også showet, med gjestegitaristene Joe Louis Walker, Eric Gales og selveste Billy Gibbons, men på dette livealbumet som er spilt inn hjemme i USA er det bare sistnevnte Billy Gibbons fra ZZ Top som er med. Til gjengjeld er den langskjeggete texaneren med på hele seks sanger!
Musikalsk er Supersonic Blues Machine litt inn det ene øret og superglatt ut det andre. De har fått inn britiske Kris Barras som ny frontmann og sanger/gitarist, og han er en kraftpakke som står i stil til resten av bandet og deres musikk. Det kan høres ut som at countryrock-influensene er tonet noe ned og at rocken har blitt mer sentral for dette bluesa rockebandet. Det er noe med dette bandet på plate (de er bedre å se live) som er farlig nær det ur-kommersielle, arketypiske og ikke spesielt spennende delen av bluesrock. Bluesrockens danseband på en måte. – Med med hardtslående Kenny Aronoff på trommene bakerst. Det alene innbyr til respekt!
Det svinger, det groover, men jeg måtte ha alle mulige allergimedisiner, både i pille og salveform, i nærheten for å komme gjennom et antall ganger, som man må når man skal anmelde en plateutgivelse. Det er til dels tøft, svett og svulstig i L.A. rockens bluesånd, men mangel på originalitet dreper likevel mye av kraften for meg. Profesjonalitet og attityde kan man ikke be om mer av, men låtene er stort sett bare på det jevne, eller litt under. Jeg må innrømme at låter som «I am done missing you», «I ain’t fallin’ again» og «Remedy», samt «barnesangen» «Watchagonnado», er en prøvelse.
Er det ingen låter som stikker seg frem? Joda, den Allman Brothers-inspirerte balladen «Can’t take it no more” er bra. Likeså den funky og groovy “Elevate”, og den sjarmerende tilbakelente «Let it be» (nei ikke Beatles-låta). 
Best fungerer dog dette livealbumet etter at Billy Gibbons kommer på mot slutten med «La grange» og «Dust my broom» og «Going down» med flere. Da sparker det i gitarspill og band på en helt annen måte. ZZ Tops måte. Men alt i alt – spar pengene.

Les mer

COCO MONTOYA

Noen av de virkelig store bluesartistene i dag er for mye middelhavsfarere, for lite originale, går litt for mye på halv maskin, i forhold til deres uomtvistelige potensiale. For meg er Coco Montoya en glimrende blues/rock-gitarist, med hovedvekt på blues, og han har en Eric Clapton-røff stemme som når inn gjennom pansrede hjerter.
Men hans plateutgivelser har slitt med å komme opp på det nivået ferdighetene hans viser, selv om han utgir sine plater for Alligator Records, den mest markante blues­labelen siden 70/80-tallet. Men gode nyheter her, for denne gangen låter han bedre enn på lenge. På ­«Coming In Hot» er det smak av fugl, selv om jeg fortsatt ikke mister kontrollen eller faller ned av vaglen.
Det sparkes energisk fra i starten med «Good man gone». Tøff bluesrock på nivå med gutter som alltid har jobbet hardt innen sin hardtslående blues, og har arbeidshansker på. Som John Mooney og Dave Hole.
Og når han går ned i blues­ens seige og sakte takt med glimrende «Lights are on but nobody’s home», som Buddy Guy på sitt beste innen tung klassisk blues, da snakker vi. Og den handler om svigermor, om enn ikke i positive åndedrag. Hvordan hun ødelegger et forhold. «Stone survivor» er mer leken med Clapton-ruller i vokalen, og med herlig blues­piano og en viss lekenhet á la Bonnie Raitt. Og vi må bare nevne den følelses­ladete balladen «Who am I?». Hva er man uten sin partner? Denne balladen når langt inn i hjertet. Det hjertet den også leveres med.
Om du hører mye på blues og er tungt inne i Buddy Guy-kategorien og det mer Delbert McClinton/Bonnie Raitt-varierte, så er dette albumet verdt å sjekke ut. Ingen klassiker nå heller, men godt håndverk som fester seg. Mer enn mange av de senere Coco Montoya-platene har gjort.

Les mer

CHRIS ANDERSEN

Noe av fordelen med å drive eget plateselskap er at du får spille munnspill på utgivelsene du satser på. Spøk til side, Chris Andersens debutplate kommer på Peter Nandes Straight Shooter, og Nandes munnspillbidrag er helt på sin plass. Fire og en halv av de ni sangene du får er originaler – den halve er instrumentalen «Hope» skrevet og spilt sammen med Olav Poulsen, som også bidrar med vokal på «Railroad song». 
Musikalsk er dette myk ­countryblues i skjæringspunktet mot folk, og jevnt over er Andersen godt i stand til å styre klar av genrens mange klisjéfallgruver – bare unntaksvis skjærer han over i traurigste «Steve Forbert Land», og han gaper kanskje vel høyt der han tar med en mindre enn oppsiktsvekkende tolkning av Charlie Pattons «Pony Blues». Da kommer han langt bedre fra Bob Dylans «Buckets Of Rain» i duett med Katrine Schmidt, et nytt navn for meg, må innrømmes, og en stemme jeg gjerne hører mer av. Chris Andersen gjør sine beste ting i de mer «up-tempo» tingene her – hans egne «Lily May» og «Treat You So Fine» er to gode eksempler. Som myk og følsom ender han dessverre fra tid til annen i skjæringspunktet til det enerverende. Det er mye flott her som burde videreutvikles, og når Chris ­Andersen har vært sin egen produsent på denne plata er det lett å fastslå at det ikke var en god idé. En flott låtskriver, flott gitarist og en særpreget stemme – alt han trenger er å bli styrt i riktig retning – og jeg håper Nande tar ansvar her. For medprodusent denne gangen, Jens Varmløse – også klaver, bass, xylofon, mandolin og munnspill, har dessverre ikke gjort jobben sin.

Les mer

The Kokomo Kings

Dette bandet som beskrives som en svensk-dansk kvartett, består av musikere som hver for seg eller sammen har backet folk som James Harman, Mud Morganfield, Louisiana Red, Lazy Lester, Rusty Zinn og en solid liste liste med andre artister. I 2013 fant de ut at de skulle starte et eget band og har tidligere kommet med to utgivelser; Artificial Natural og Too Good To Stay Away From. De har fått mer enn hederlig omtale både for plater og konserter over hele Europa og USA. En og annen pris har det også blitt. Låter har også blitt brukt i et par amerikanske tv-serier. Skrytelista er lang. 
Er det blues? Er det rockabilly? Er der det rock'n'roll? Det er vel egentlig litt av hvert. Det er i hvert fall retro. Det er vel egentlig retro-retro. Spesielt sanglyden går meg litt på nervene. Den er så tørr at jeg blir tørst. Noe synes sikkert det er drittøft, men jeg synes det låter litt innestengt. Låtene vil imidlertid kunne holde et dansegulv gående en lørdagskveld. Nesten umulig å plukke ut enkeltlåter da alle låtene som bassist Magnus Landshammar har skrevet holder jevn og variert standard, selv om det låter mer diesel enn bensin for meg. De anbefaler at plata nytes med lutefisk og aquevit, noe som kan være vel verdt et forsøk!

Les mer

BLUES IN A COP

Blues In A Cop, ja du skjønner hvor disse gutta jobber til daglig, gjør du ikke? Bandet har eksistert siden midten av 90-tallet. De har holdt en stø kurs på klubber og mindre scener på festivaler som Notodden Blues Festival gjennom mange år, og har blitt et tyngre, hardere og 70-talls basert blues/rockband med en stolthet og energi det står respekt av. På dette nye albumet kjennes det umiddelbart at det er en fest å spille inn dette albumet. Et album som trenger halvlitere og fete basshøyttalere, skal du få full valuta av det. 
Musikalsk sender de deg tilbake til r&b-energien Dr. Feelgood oste av på 70-tallet, kombinert med tung bluesrock av engelsk valør fra kilder som Groundhogs anført av Tony McPhee eller Savoy Brown anført av Kim Simmonds, slik de låter i dag. Litt også som The Truth som på 80-tallet, som ble dannet i England på ruinene av Nine Below Zero, eller hardt rockende Free, om noen husker dem. Paul Rodgers var i sistnevnte før han formet Bad Company.
På sitt beste er Blues In A Cop anno 2019 råbra og underholdende med en rocke­energi som langt overgår låtskriver-kvalitetene. Åpningslåtene på begge sider av vinylutgaven (ja, for dette er en anmeldelse basert på vinylutgave) med «Veil of deception» og «I rest my case» kan vinne mangt et sjøslag om 70-talls bluesbasert rock er tingen for deg. Primal og herlig energisk nerve som gjør at jeg driter litt i om ikke alle låtene griper tak i deg. At det er mer uttrykket og nerven enn selve låtene. 
For det er bare morsomt å sitte inne med Blues In A Cop et par timer. 

Les mer

Pæddekummen Blues Band

Ekte arbeiderklasseblues fra Glommas nederste bredder ved Sarpsborg. Pæddekummen Blues Band åpner som et rått og ekte bluesband i noe som ligner et tidlig Vazelina Bilopphøggers-format med «Glomma». Med et vokalarbeid som ikke ligger langt unna Roffe Wikström. Godfoten svinger direkte. Du kjenner at dette er ekte vare.
Mye av det dette erfarne bluesuttrykket, servert på morsmålet, er fortellinger om skjebner der ikke alt har gått veien. Om mennesker som sliter, om mennesker på kne. Som på «Vår bror» og «Helt bakerst i køen (Seiler’n)». Det føles ikke oppdiktet på noe vis. Pæddekummen Blues Band er ikke noe barband som spiller for fest og moro, slik mange lokale bluesband ofte gjør. Dette bandet handler om den harde sannhet i livet, servert med den røffe forståelsen av at selv om livet kan være som et akterutseilt skip, så er det fortsatt et skip. Og kanskje er tittelkuttet «Et slit å spella blues» et uttrykk for at noen dager må bare males i svart. Uansett hvor lyst det kan fortone seg å gjøre det man elsker: Å spille konserter til langt på natt kan nok uansett noen ganger være en prøvelse, det kan man godt forstå. 
Pæddekommen synger om livet slik mange har følt, at livet kan være som en blues. «Hva vil du gjøre på din dommedag. Den siste biten må du ensom gå. Når jeg er død så spell en blues. Det har jeg gjort sjøl for fulle hus» synger de på låta «Dommedag». Og angriper deretter storkapitalen for å ha forandret Sarpsborg til det ugjenkjennelige på «Bystyret velsigner». 
Kjedelig er det ikke å følge historiene til dette bluesbandet ved Glommas bredder. På mange måter minner den røffe litt lyriske formidlingsevnen om Norske Menn I Hus Og Hytte fra Notodden. Ekte vare på norsk, med blues som låter norsk, ujålete og tidløs med hele livet i bagasjen.
Det er mange fine gitardetaljer her som sammen med ektefølt tradisjonell blues gjør selskapet med Pæddekummen Blues Band velkomment. Det er ikke mange norske bluesband som går ned til grunnfjellet som her.

Les mer

Billy Price

Liker du Delbert McClinton, vil jeg tro du vil like Billy Price. For selv om Price mangler noe av de gjenkjennbare vokalfraser­ingene som Delbert innehar, er Price en fin “blue eyed” soulblues sanger. Avdøde Roy Buchanan, som i sin tid mottok vokaltjenester fra McClinton, brukte Billy Price som sanger i bandet sitt i en treårsperiode på syttitallet. Andre sangeren fra New Jersey har samarbeidet med er den franske gitaristen Fred Chapellier, gutta i The Nighthawks og ikke minst soulartisten Otis Clay. Men i senere tid har Price vist at han står solid på egne bein. På ”Dog Eat Dog” har han i likhet med “halve” blues-amerika tatt turen til San Jose. Jada, vi vet det alle. Det er der norske Kid Andersen har sitt Greaseland studio. Kid og Billy deler produsentjobben her, og Kid spiller gitar på alt. Men ikke nok med det. Multiinstrumentalisten fra Herre trakterer og orgel, piano, vibrafon, klokkespill, perkusjon, moog og syntetiske strykere. I tillegg er Kids venn Alex Pettersen bak trommene. 
Allerede fra første strofe, hører vi at dette er kvalitet tvers gjennom. “Working on Your Chain Gang” er tett og tøft arrangert med en blåserekke som sitter som et skudd. “Lose My Number” er en mer var sak, med Jim Pugh sitt orgel som svever over kveldsstille vann, mens Kid’s gitar lager små krusninger  og en lengselsfull sax understreker stemningen av kjærlighet som har tatt slutt. 
Tittellåta “Dog Eat Dog” er en låt Rick Estrin skrev og spilte inn tidligere i karrieren sin. Her har Price fått med seg mannen selv til å spille kromatisk munnspill, og med vokalhjelp fra Alabama Mike, blir det en ren innertier. Så kan en selvsagt si mye om å forsøke seg på Willie Dixon-skrevne og Otis Rush-innspilte “My Love Will Never Die”, en av bluesmusikkens fineste låter. Men Price gjør seg ikke bort vokalmessig, heller ikke Kid på gitar. Et stilig element er bruken av gammeldags Moog synthesizer. Litt som å høre noe årgangs Bobby “Blue” Bland.
Mitt favorittspor er “Walk Back In”, en sak som minner om noe salige Eddie Hinton kunne laget på en av de dagene han var i godt humør.
For min lytteropplevelse kunne tre låter i den funky leia vært byttet ut med mer reindyrka soulblues. Men selvfølgelig skjønner jeg dette med variasjon, og at det finnes en bråte med mennesker som ikke får musikken sin funky nok. Det jeg har litt mer problem med å forstå, er hva de to glattpolerte låtene på slutten har å gjøre på et ellers småtøft album. Her nærmer det seg voksen soulpop, slik vi hørte det på litt nyere Tamla Motown-innspillinger. 
Skulle en absolutt ha noe pent og behagelig mot slutten, hvorfor ikke mer velge southern soul-tilnærminga, slik de gjør på Impressions låta “Same Old Heartaches”. 
Men ikke la mine små kjepphester få deg til å la være å kjøpe et av de flotteste soulblues-albumene som er å oppdrive i år.

Les mer

Mick Kolassa and the Taylor Made Blues Band

Er du på besøk i Mississippi og skal spise på et virkelig blusa sted, er Taylor Grocery & Restaurant stedet. I et veikryss i småstedet Taylor, like utenfor Oxford, finner du det mest værbitte hillbilly stedet du kan tenke deg. Her kommer folk langveisfra for å spise southern food. Og ser du en mann med hatt og et stort kritthvitt skjegg som nyter sin catfish, da er det Mick Kolassa. Bluemannen bor bare en spasertur nedi veien. 
Mannen som og lyder navnet Michissippi Mick, er ute med sitt sitt sjette album på like mange år. Albumtitelen “149 Delta” er navnet på et lite studio Mick har i Clarksdale, en drøy times kjøretur vestover. Men hans nye album er innspilt i mer renommerte Ardent Studio oppe i Memphis. 
Micks forrige album, “Double Standards” besto av duetter med bluesvenner, som han har fått blant annet gjennom sitt arbeid i The Blues Foundation. Denne gangen er det hans faste band, Taylor Made Blues Band (ja, en må jo bare lage det ordspillet når en bor i Taylor), som er ryggraden.
Albumet starter med klampen i bånn, med “I Can’t Slow Down” en real blues rock ‘n’ roller. “US 12 to Highway 61” handler om den bluesreisen Kolassa selv har tatt, fra Michigan til Mississippi, dit han flyttet for drøye 20 år siden. Det gynger skikkelig, med Eric Hughes som gjest på munnspill, før det går over i en skikkelig slow burner. Det handler om “The Alternative Man”, han som dukker opp når gubben ikke er hjemme. Så kan en selvsagt selv mene hva en vil om teksten, der Kolassa, eller jeg-personen i låta, skryter uhemmet av sine seksuelle ferdigheter. Er det morsomt eller bare patetisk? Kolassa selv synes øyensynlig det første, siden han gjentar låten i en uptempo versjon seinere på albumet.
“Cotton Road” er en sang til alle de som strevde livet av seg, for at noen få skulle bli rike på bomull. Den starter nesten hypnotisk langt nede i deltamystikk. Men så har Kolassa fått for seg at Alligator-artisten Toronzo Cannon skal komme inn med gitaren sin. Men Cannon er en Chicagoartist av det mer moderne slaget. Hvorfor ikke en mer Deltapreget gitar? Allikevel, et av albumets høydepunkter, sammen med den såre og vare slowbluesen “American Intervention”, som handler om å leve sammen med noen med alvorlige stoffproblemer. 
Denne blir toppet av soulbluesen “Pullin Me Down”. Med perfekt blås og smakfull gitar fra kompisen Jeff Jensen, er gåsehudfaktoren høy. 
Det er litt synd da, at jeg ikke får samme frysninger på ryggen av siste halvdel av albumet. Jøssda. Variert og solid håndtverk. Men det mangler den lille prikken over i-en som de seks første hadde. 
Det hele avsluttes i jazzlandskap med “The Viper”, en låt jazzpianisten Fats Waller hadde på repertoaret sitt, og der han drømmer om en joint som var fem fot lang. Joda, Mick Kolassa funker som jazzvokalist og. 
Til slutt vil jeg opplyse om at dette albumet er et år gammelt, og at Kolassa nå har sluppet en EP ,”Uncovers”, med fire låter som er helt personlige tolkninger av relativt kjente låter. Men det finnes ikke noe best før-stempel på musikk som det Mick Kolassa and the Taylor Made Blues Band lager.

Les mer