Bluesnews

Det finnes folk her på berget som venter på ei ny Nick Moss-skive som en femåring venter på juleaften. Ja, det finnes endatil en kar som har tatovert inn NMB med store bokstaver på underarmen. Så det er med en viss ærefrykt jeg begir meg ut på en anmeldelse av bandets siste utgivelse: “Lucky Guy!”. Da den eksepsjonelle vokalisten Mike Ledbetter for et par år siden valgte å avslutte samarbeidet med sin venn for å samarbeide med “Monster” Mike Welch i “ The Welch Ledbetter Connection”, var det mange som var spent på hvilken retning Nick Moss Band ville ta. (Mike Ledbetter døde tragisk i januar i år). På siste album med “gamle” Nick Moss Band, dobbeltalbumet “From The Root To The Fruit”, er den ene skiva vaskeekte Chicagoblues, mens den andre er mer bluesrock. Livemessig på denne tiden går det i samme retning, bluesrock med innslag av funk og soul og oftest lange, nesten jamband prega låter. 
Svaret på valg av musikalsk retning skulle bli et par solide steg mot tradisjonell Chicagoblues, godt hjulpet av gruppas nye medlem, munnspilleren Dennis Gruenling, og ble manifestert på fjorårets “The High Cost Of Low Living”, gruppas debut på Alligator Records. Albumet ble nominert som beste album på Blues Music Awards og sjefen selv ble kåret til “årets tradisjonelle artist”. Og som ikke det var nok, ble Gruenling stemt fram som årets munnspiller.
Denne gangen har Nick tatt med seg bandet til Kid Andersens studio i San Jose. Kid bidrar selvfølgelig med diverse gitar og på “Simple Minded”, et av albumets sterkeste spor, krydrer han låta med mandolin i beste Johnny Young og Yank Rachell-stil. 
Albumet åpner med “312 Blood”, en hyllest til Chicago, byen der Moss vokste opp og trådte sine musikalske barnesko i bandet til Jimmy Rogers og sammen med Willie “Big Eyed” Smith og Pinetop Perkins i “The Legendary Blues Band”. 312 er forresten retningsnummeret til Downtown Chicago.
“Ugly Man”, en av flere låter i mer jump blues-stil, er albumets eneste cover, en nokså obskur låt spilt inn av Johnny O’Neal i Sun-studioet i 1953. Hele bandet er med vokalmessig med muntre “call and response”.
Mer West Coast blues blir det på tittellåta, en riktig gladlåt, mens stemningen blir raskt en ganske annen på “Sanctified, Holy and Hateful”, et av høydepunktene på skiva. Gruenling har funnet fram det kromatiske munnspillet, keybordist Taylor Streiff har funnet fram Otis Spann-sida i seg og Moss selv krydrer med gitar á la Otis Rush. Teksten handler om hyklerske kristne i politikken. Låta toner ut med en oppfordring til disse menneskene: “Open Your Heart. Take A Look Inside”. Sterkt.
Den nesten en time lange plata beveger seg mellom Chicago og vestkyst, men også med en snartur sørover, med et par mer Down Home Dirty Blues med røff munnspill lyd (“Wait And See” og “As Good As It Gets”). På “Full Moon Ache” er vi helt nede i Louisiana og swamp blues. Nick Moss må, bevisst eller ubevisst hatt Lazy Lesters “I’m a Lover, Not A Fighter” i bakhodet, når han skrev denne låta. At en tenker “Sittin’ On The Top Of The World” når en hører “Tell Me ­There’s Nothing Wrong”, er heller ikke til å stikke under en stol. Men dette er ikke ment som kritikk. Det er mer en berikelse for et album at det har gjenkjennende elementer. Dessuten er små- og halvtyverier i beste bluestradisjon helt tilbake til bluesens barndom.
Instrumentalen “Hot Zucchini” er en krysning mellom NOLA funk á la Meters og Memphis sound fra Booker T and the MG’s, hvor keyboardist Taylor Streiff får utfolde seg på Hammond B3. 
Albumet blir avsluttet med den nedstrippa og rørende “The Comet”. Det er en hyllest til avdøde Mike Ledbetter, som Nick Moss på coveret kaller “My Lil Brother” og skriver “You will never be forgotten, because you were a part of me”. Nakent synger Nick Moss ut sin sorg. Den akustiske gitaren hans må ha vært en lang tur nede i “The Delta”. Og for at det hele skal bli helt rett, kommer “Monster” Mike Welch inn med såre gitarriff over han som skulle ha vært hans nære samarbeidspartner og venn i mange år til.
Nick Moss, Dennis Gruenling og resten av gjengen har klart det igjen. “Lucky Guy!” er en vellykket oppfølger til “The High Cost Of Low Living”, og selv om jeg ikke vil gå så langt som å tatovere inn gruppas navn noen steder på kroppen, strekker jeg meg til å si at du neppe finner bedre bluesalbum dette året. 

Femte album fra Lee Fields (68) & the Expressions i samarbeid med Daptone/Truth & Soul-musikerne fra Brooklyn. Det er andre utgivelse på selskapet Big Crown. Produsent og bandleder Leon Michels har gitt musikken en luftig sound med den dynamiske rytmeseksjonen (Homer Steinweiss, trommer og Nick Movshon, bass) langt framme i miksen, med Hammondorgel, blåsere, strykere, vibrafon, diverse perkusjon og gitarer lekkert orkestrert i utkanten. 
Dette er klassisk soul, ikke tilgjort retrosoul. Lee Fields er ikke lenger først og fremst en James Brown-elev, selv om han kan hvine og grynte og raspe når det trengs. Lee Fields er ­simpelthen blitt en av de største nålevende soul­sangerne og produksjonen er så smart at hip-hop-­artister i årevis har brukt ham som samplingmateriale. Dette albumet blir neppe noe unntak.
Albumet er intet mindre enn en høysang til kjærlig­heten, inspirert både av hans femti år lange samliv med kvinnen han har fire barn med og gospelmusikkens overskridende religiøse kjærlighetsbudskap. Heller ikke unaturlig at det er en reaksjon på det splittede amerikanske samfunnets tilstand i dag. Albumets «Wake Up», siste sang på side A, er lei av «fake news» og «all these lies» og har bevisstgjørende patos på linje med Edwin Starrs «War». 
Men det er kjærligheten til kvinnen i sitt liv han først og fremst besynger, slik Bobby Womack eller en Tyrone Davis kunne gjøre det under storhetstiden for 70-tallssoulen som denne platen trekker veksler på, men utvikler til musikk for det 21. århundre. 
Det hele avsluttes med det deilig instrumentalnummeret «Love Is The Answer» som gjennom tittelen synes å besvare tittel-og åpningssporet «It Rains Love». Metafysisk soul.

Noen bluesartister må slite vesentlig mer enn andre for å nå frem med god musikk. Boston-baserte Anthony Geraci, som en gang spilte i bandene til Ronnie Earl og Sugar Ray Norcia og som frontet Boston Blues All-Stars bandet som hadde stor suksess på Notodden i år, er definitivt en av dem!
Dette er hans tredje rene soloutgivelse der han har skrevet så godt som hver eneste note, og du dynkes i den beste følelsen mange av oss har for 50-tallets og tidlig 60-talls r&b og blues. Åpningen med tittelsporet er som å høre den beste vibben fra artister som Fats Domino og Percy Mayfield, men med dagens suverene lyd. Når andrelåta «Don’t the grass look greener» attpåtil oser av den klassiske old-school Chicago-bluesen som Monster Mike Welch & Mike Ledbetter fikk stående ovasjoner for i 2017 og 2018, så skjønner du at motstand her er nyttesløst. Det er bare å ta på seg smilet og bli med på en feelgood-skive av de sjeldne som favner old school fra 50/60-tallet uten at det føles kleint men derimot veldig ektefølt.
Her er ballader som «Angeline, Angelina», «Long way home» og «Two steps away from the blues” som har den forståelsen for den tiden musikken på mange måter er hentet fra. Old school, men samtidig tidløst. Pinetop Perkins pianoblues er her (Anthony hadde ham boende hos seg i perioder), 50/60-talls r&b og blues, tidlig soul, ballader med et anstrøk av jazzfølelse og noe som nærmest er rock’n roll swing. På mange måter forstår og bruker Anthony Geraci gammel blues på samme måte som Kim Wilson på sine soloplater.
Og hvilke musikere han har med seg. Vokalister som Sugaray Rayford, Sugar Ray Norcia, Willie J. Campbell og dronningen Michelle “Evil Gal» Willson (som nå gjør comeback) er blant de beste vi har i dag innen blues. Og gitarrekke med Kid Ramos (ex T-Birds), Monster Mike Welch og selveste Ronnie Earl!
Det blir ikke bedre. Om du er 20 eller 70, denne plata får deg til å leve med et smil om munnen! En plate man må ha i høstmørket, spør du meg.

III – 3, really? Var det det beste dere klarte, gutter? Å dra en «Chicago» på denne måten? Spøk til side – det er bare å beklage at denne er blitt liggende litt, men det gir oss jo sjansen til å skryte desto mer uhemmet av våre svenske venner. Trioen fra Karlstad, der gitarist, frontfigur og mannen som skriver alt materialet, Claes Nilsson, har gjort stilige gitarriff til en kunstform. Ingen tilleggspoeng for å gjette at dette er tredje utgivelse fra Sveriges kanskje mest sympatiske bluesband. 
Gutta holder frem som de innledet på Everybody’s Gotta Go (2016). Lydbildet er (om mulig) enda tettere – og det ser heldigvis ikke ut til at årevis med spilling ute har slitt på verken energi, humør eller forholdet dem imellom. Chicago, Austin, Memphis og – Karlstad (?). Kanskje litt drøyt å holde Karlstad frem som en bluesmetropol, men NOE riktig må de ha gjort for å komme opp med dette bandet. 
Claes leverer et nytt overflødighetshorn av sinnsykt fete gitarriff – og forbløffende bra tekster. Fredrik Nilsson og Henrik Gillgren er – slik de har vært i årevis – et komp som kler ham godt, og fullt på høyde med ethvert «Double Trouble» eller «Destroyers» du måtte komme trekkende med. Dette er en juvel av en plate, der det ikke finnes dødpunkter, men hvis jeg absolutt må la meg peke på «I’m Gonna Move To The Outskirts Of Town» og «Somebody Call A Doctor» som to favoritter. Det vi har er Nordens ubestridt tøffeste bluesrocktrio, og den dagen de bestemmer seg for å være med på EBC ligger alle vi andre tynt an. 
Likevel mine herrer – hvis den neste plata heter «IV», da blir det bråk.

Etter en produktiv periode med inspirert låtskriving og den ene imponerende LPen etter den andre på americana-etiketten New West og en gjenforeningsplate med sin gamle makker Glen Clark, skiftet Delbert McClinton beite til plateselskapet Hot Shot i 2017. Han framsto også tydeligere som del av et band med ensemblet Self-Made Men, litt mer som en jazzvokalist á la Johnny Mercer/Nat King Cole/Mel Tormé. Sofistikert nattklubbmusikk som sømmer seg en musiker av Delbert McClintons kaliber som ønsker å eldes med stil. Prick of the Litter var den selv­ironiske tittelen på albumet. Når den snart syttiniårgamle blueskjempen fra Fort Worth, Texas er ute med nytt album sammen sine svingende Self-Made Men, har han på plakaten føyd til en self-made woman som har kommet med siden sist, tenorsaksofonisten Dana (Robbins).
Ingenting tyder på at han har til hensikt å pensjonere seg, her er vi tilbake i Texas roadhouse rhythm & blues med distinkt og riffende gitarspill i arven fra T-Bone Walker og Fort Worth-kompiser som Ray Sharpe og Billy Sanders. Tekstene er som vignetter fra hans mer enn seksti år på veien (han begynte i 1956). Noen er skrevet sammen med bandmedlemmer, som hans mangeårige pianist Kevin McKendree, mens andre er resultat av samarbeid med folk som låtskriveresset Pat McLaughlin eller NRBQ­-gitaristen Al Anderson.  
Flere av refrengene er som munnhell og visdomsord med essensen av hva rimsmeden McClinton har lært: «She’s the kind of woman take away your breath/She’s the kind of woman scare you half to death/She’s the kind of woman/leave no chicken on the bone.” Eller hva med denne som er et ekko av hans 70-talls­klassiker «Victim of Life’s Circumstances»: “Now I don’t want to meet your daddy/Your daddy don’t want to meet me/I don’t want to get caught/Pickin’ the fruit off of the family tree.”
Her smelter blues, soul, ­country og rock’n’roll sammen i en euforisk Texas-groove som heller ikke nekter seg en latinamerikansk runde med mariachi-horn i «Gone To Mexico» før det hele avsluttes i to Tom Waits-aktige after the ball-selvransakelser: «Temporarily Insane» og «A Poem». Sterk melding til slutt.

Dette er utgivelse nummer to etter at Snowy White tok skrittet og samlet «The White Flames» igjen i 2017. White er gitaristen som har turnert med Pink Floyd (Animalsturnéen) og senere Roger Waters. Han har arbeidet med Peter Green, Phil Lynott og Thin Lizzy (fast medlem fra 1980 til 1982). 
På egne utgivelser går likevel White i en helt annen retning, der han skaper nedpå og laidback bluesmusikk. Med klare og erkjente referanser til kollegaer som Otis Rush, Albert King, Buddy Guy og ikke minst B.B. King rister White kvalitetslåter tilsynelatende uanfektet ut av ermet. Så ser vi gladelig gjennom fingrene med ett og annet tvilsomt fusion-avvik. Bandet holder et himmelhøyt nivå der han har arbeidet med bassist og produsent Kuma Harada og trommeslager Richard Bailey siden tidlig åttitall. Sammen med Juan Van Emmerloot og Walter Latuperissa utgjør de kjernen i White Flames. Snowy White har skapt lytteopplevelser som dette siden svært tidlig på syttitallet – som oftest for andre musikere. Han har hatt og har en svært høy stjerne i musikermiljøet. 
Dette er først og sist vakker musikk, og ikke er det mulig å forstå hvordan Snowy White kan ha «The Blues» når han skaper musikk som dette. «Why Do I Still Have The Blues» er mesterverket her. Så legger han seg litt tilbake, flirer og synger «Just got back from heaven, didn’t like what I see. To many complications up there for me» - uovertruffent stilig. 
På høy tid å gi denne mannen sjansen, synes du ikke? Månedens letteste femmer det her.

Dette er i og for seg den andre plata fra Cordovas, men spør du frontmann Joe Firstman er dette den egentlige debuten. Den første plata, påpeker han, var ham selv, den første gitaristen i bandet og en samling studiomusikere. Dette er det det handler om, sier han. 
Og hva er så dette? For de som har fått med seg dette laget – de har vært i Norge, så er dette tungt forankret i band som Allman Brothers, Holy Modal Rounders og Grateful Dead og tør vi nevne The Band her? Altså – ikke nettopp renhårig Americana. Psykedelisk country er vel mer presist. Og slett ikke et «retroband»,  Cordovas er i høy grad bevisste sin egen identitet og sin egen tid. Og selvsagt bor hele bandet sammen i Nashville. 
Firstman er født og oppvokst i Nord-Carolina, og huset var det kjæresten som kjøpte til ham. Firstman HAR en fortid som soloartist og har turnert med Willie Nelson og Sheryl Crow, men salget av debuten i 2002 sto ikke til forventningene i selskapet – og brått var han kontraktsløs. Han forlanger mye av bandet sitt, og hver vinter er det flytting til Mexico – for å skrive, øve og spille konserter lokalt. Jeg håper intenst dette bandet fortsetter kurven som åpenbart er staket ut av Firstman, for da drøyer det ikke lenge før vi har de selvsagte arvtakerne til noen av de største og stolteste navnene i sørstatsmusikken. Og hvis de overhodet kommer tilbake hit, vil det være som festivalheadlinere. Bortsett fra tittellåta, la meg anbefale «I’m the one that needs you tonight» og «This Town’s A Drag» - en flott opplevelse for alle dere som ikke lar dere skremme av litt steel-gitar.

Mojo Hands er et dansk rhythm'n'blues-band, som omtales som en av Danmarks mest suksessfulle r'n'b-band de siste to tiårene. Dette skal være deres femte album. De har her fokusert på låter av artister/komponister som Huey Smith, Ruth Brown, Dolly Cooper, Solomon Burke, m.fl. 
Vokalisten heter Zenia Levring Madsen. Hun har en fyldig moden stemme som passer musikken meget bra. Det svinger solid hele veien med låter som I Don't Love You No More, High Blood Pressure og As Long As I'm Moving. Anders Osbornes Ho-Di-Ko-Di skiller seg ut med sin New Orleans groove. Toget går videre med Mama Wants Papa, Ay La Bah, samt kjente låter som Cry To Me og Sick and Tired, som gjennomføres i energiske personlige versjoner. To menmn som utgjør blåserekka bidrar sterkt til å holde stemningen oppe gjennom hele plata. På Wynonie Harris' Bloodshot Eyes har de skrudd opp tempoet ytter­ligere, og avslutter slentrende og svingende med Al Andersons Poor Me. De skriver at de aldri har spilt i Norge. 
Jeg spør bare: Hvor er festen?

The Forty-Fours er bandet til gitarist og vokalist Johnny Main. Tidligere var Kid Ramos jevnlig å se med denne gjengen, men siden forrige utgivelse for syv år siden har han skiftet ut hele bandet og har bl.a. fått med seg Junior Brown på gitar og Eric Von Herzen på munnspill. Presse­meldingen sier at dette er rock'n'roll, men da lurer jeg på hvilken CD forfatteren har lyttet til. Med låter som Howlin' (Wolf), Champagne And Reefer (Waters), Too Many Drivers (Hopkins), sier det seg selv at de flyr tungt og nærme bakken, som de også har gjort på tidligere utgivelser. Doyle Bramhall IIs Rosie har kanskje et psykedelisk element, men de spiller fortsatt med bly i skoa og tar seg god tid i svingene. James Harmans Helsinki Blues er heller ikke rock'n'roll, men det svinger av T-Bone Walkers 44's Shuffle. 
Kan ikke se bort fra at denne gjengen kan denne musikken på fingerspissene, men det blir for traust for meg.

Med trommeslager Marc Gijbels og vokalist/munnspiller Stephan Hermsen fra Electro­phonics og Jimmy Hontelé på gitar og Winne Penninckx på bass fra Howlin’ Bill (som vant EBC i 2011) er jeg litt usikker på i hvilken grad dette er annet enn et sideprosjekt. Akkurat det spiller egentlig mindre rolle, det vi har her er en porsjon av noe av det ypperste det mellomeuropeiske bluesmiljøet har å by på. Det står all mulig respekt av å by på et sett som dette. Tungt influert av chicagoshuffle og texasblues, der jeg riktignok ikke hører spesielt mye sørstatsblues – slik de påberoper seg, men det er og blir en detalj – og sannelig om ikke gutta serverer en juvél av en surflåt - «Wired Up» midt oppe i det hele, dette er jo til å bli riktig glad av. 
Dette er fire mann som åpenbart har masse erfaring fra livet på veien, og det sitter da også aller best når de legger alle pretensjoner til side og tar deg med på fest. For min del skulle jeg gjerne ha hørt mer av stoff som den avsluttende boogielåta «Into The Night». 
La Travellin’ Blue Kings være tipset til bookingansvarlige i alle landets bluesklubber – en fest med denne gjengen kan bli morsom, sein og svært fuktig.

Odin Landbakk. Gitarfenomenet som vant Norske Talenter som 13-åring for sitt blendende gitarspill. Det var en øvelse i teknikk. En øvelse i C-momenter i virtuositet på gitar. Nå er det mye mer alvor, for nå debuterer han med sitt første album. Med låter. Med følelser. Som vi jo vet er noe helt annet.
Gutten fra Kristiansund har nå rukket å bli 17 år, og han har fått med sed Claudia Scott som produsent, musiker og medlåtskriver. Blant musikerne finner du Jørun Bøgeberg (a-ha, Tove Bøygard) på bass og Olaf Olsen (Bigbang) på trommer. Dyktige folk. Ingenting er overlatt til tilfeldigheter når Odin Landbakk debuterer. Han føles fortsatt ung, ja kanskje uferdig i snittet, men du verden så profesjonell til å være 17 år. Men det gis ikke stilkarakterer på bakgrunn av det alene. Man må levere, og det gjør han virkelig!
Åpningssporet er det instrumentale glidende gitarsporet «Hymne til en legende». Skal vi gjette kvalifisert så er denne legenden Terje Rypdal. Følsomt, nakent, veldig emosjonelt og med lyriske kvaliterer fra Terje Rypdal til Pink Floyd. En nær magisk start!
Videre følger rootsrock med følelser som nok deles av en viss Mark Knopfler, med en Runrig-melodisk vegg av gitarer. Det er i gitararbeidet Odin Landbakk virkelig imponerer. Som vokalist er han helt ok, men er bare 17 år. Med manglende ballast og litt uferdig og pubertalt trykk deretter. Det samme følte man med britiske Aaron Keylock da han debuterte for et større plateselskap. Du må ha levd litt, svettet litt, sunget hjertet ut litt, for å utligne kraften i gitarspillet.
Olaf Olsens karakteristiske jabbing bak trommene kommer til sin rett når Odin virkelig folder ut vingene med gitararbeid av sjelden klasse på albumets tredje låt. Vent til låta har passert to minutter så åpner følelsene og gitararbeidet seg skikkelig, og du kjenner at Odin Langbakk ikke bare er en sjeldent flink gitarist. Han kan også levere følelser i spillet som er helt på høyde med legenden han hyllet i åpningssporet.
Det er blues i uttrykket. Tidvis gutsy ZZ Top-flammende, andre ganger mer folkrock-bluesete som vår egen Peer Gynt. «Strengedansen» spiller Odin helt opp i klasse med Lars Håvard Haugen, Øystein Sunde eller Peer Gynt i dette landet. Det er heftig, det er hardt rockende som du har hørt Gary Moore eller Ritchie Blackmore, men de norske røttene i folkemusikken og folkrock er ikke til å ta feil av. Gnistrende låt!
Du vil kunne dra kjensel på bluesy stilskapende rock og powerpop, kledt med vokale harmonier arvet fra Øystein Greni, eller til og med Crosby, Stills & Nash og The Byrds. Du kjenner definitivt eimen av en amerikansk singer/songwriter-legende som Matthew Sweet på et par av låtene der blues, garasje og powerpop smelter sammen i disse litt psykedeliske 60/70-talls harmoniene. Veldig unorsk, og musikk som har en sjel som vokser for hver runde den spinnes. 
Er du glad i gitarbasert musikk er Odin Landbakks album et must denne høsten. Det er noe uferdig over uttrykket kanskje, så kanskje er det overmot å gi terningkast fem. Men det er for mye bra her til å holde en 17-åring nede. Det er bare å glede seg til fortsettelsen!

Dette bandet trenger én introduksjon, og den heter Needlepoint. Låtskriver, sanger og gitarist i nevnte progrock-band med skjeve bånd til både jazz, blues, Gentle Giant og King Crimson er Bjørn Klakegg fra Telemark. Needlepoint har de senere årene blitt en stor favoritt i både inn og utland blant tilhengere av såkalt kunstnerisk basert singer/ songwriter-rock. Art-rock sa vi på 70-tallet. Prog-rock sier vi i dag. Den glemte kunstformen som dannet grunnlaget for band som nevnte Gentle Giant og King Crimson, men også mer kommersielle band som Jethro Tull, Emerson Lake & Palmer og Pink Floyd.
Needlepoint har besått av rytmeseksjonen i Bigbang, Nikolai Hængsle Eilertsen på bass og Olaf Olsen på trommer, i tillegg til frontfigur og låtskriver Bjørn Klakegg. Nå har sistnevnte kommet opp med sideprosjektet Local Store som er mye mer dempet, singer/ songwriter, ja og pop. Men den musikalske vakre sjelen du fant i mange av låtene på de seneste to Needlepoint-skivene finner du også her.
Og gitarsoloen på åpningssporet «Magpie and the moon» er så bluesete og blå som du kan ønske deg. Henførende gitarspill av høy klasse! Det samme må virkelig sies om jazz/ blues-gitararbeidet på «Howling». Jeg skal ikke banne på det, men gjetter på kvalifisert vis at selv vår nestor innen bluesgitar Knut Reiersrud vil finne en låt som dette interessant nok til å sette den på repeat.
Andre låter som «Yellow umbrella» har klare røtter til James Taylor og Rosanne Cash i en melankolsk singer/ songwriter-aura. Noen øyeblikk kan også føre tankene til det spennende svenske bandet Dungen. Og 70-tallets Al Stewart. For ikke å snakke om det obskure Oslo-bandet Reverend Lovejoy, som har sine røtter til Minor Majority. Musikk du virkelig kan fordype deg i og stenge verden ute med.
Local Store er ingen enkel plate å beskrive, og en uvanlig sjanger å lese om her i Bluesnews. Men det er så mye kvalitet og blå toner i dette kunstneriske pop/singer-songwriter-albumet at vi vil anbefale deg en lytt på det varmeste. Når høstkulda kommer er dette musikken du trenger når mørket kryper rundt hushjørnet og termometeret begynner å fryse. Dette er en plate du ikke legger fra deg når den først har kommet inn i varmen!