Musikkanmeldelser

LEDFOOT

Sometimes it’s best to just keep it simple and state the facts...

‘There’s a black crow 

I follow every night

With a pack of wolves a running by my side

Through a darkness as dark as any mind

With a full moon hanging dead up in the sky

There’s no undoing all that I’ve done

There’s no forgiving this wayward son’

Les mer

UNCLE NEF

Et ambisiøst, smart og annerledes bluesalbum.

Les mer

BETH HART

Beth Hart går hardt ut på sitt nye album. Tennene er sammenbitte og hendene er knyttet når hun synger «I’m bad, I’m cruel. I’m not sorry baby, sorry for you. I’m not your mother. I’m not your wife. I’m not the one who makes it right. I got the bad woman blues”. Og det høres ut som hun mener det med samme kraft som Dinah Washingtons «Evil gal blues» helt tilbake fra 1944. Tøff start. Tøff dame.
Det melodramatiske og teatralske tittelsporet følger mer slik du kjenner Beth Hart. Og elsker henne. En nede-låt med et djevelsk sterkt uttrykk. Beths piano og sterke følelser med den fylden nesten ingen kan konkurrere med henne med. Som å sitte i en duvende robåt i en storm på havet. En perle.
I liket med neste som også er en ballade. «Without words in the way” er en sår ballade om trøbbel i tårnet. Med følelsen av både blues og jazz og med mye hudløs nerve. «I’m a songbird that don’t sing, I’m a throne without a king. Since my love got astray – without words in the way”. Låta oser av smerte og savn på den måten Beth Hart er mest elsket for. «Let it grow» er også en sterk ballade, med gospelkoring, om å komme hjem. Om å slå rot og slutte å flykte. Mens «Sister dear» er en svært sterk pianodrevet ballade om å ha det vondt i et nært søsterforhold. Jeg tror mange kan relatere seg til følelsene hun synger om, så kan man bytte ut søster-relasjonen med hva man vil.
Av mer uptempo materiale er det lite på dette ballade-tunge albumet. Men «Spanish lullabies» er en mørk, mystisk og melodisk rockelåt som vår egen Sivert Høyem nok kunne gjort. Med et utrolig lekkert trommearbeid vrenger Beth endelig litt på sjela på dette albumet. Og «Sugar shack» har en tøff og dansbar groove, nesten som et samarbeid med Depeche Mode i arrangementet. Veldig uvanlig men frisk.
Dette albumet er først og fremst et balladealbum, og det føles både teatralsk og fullt av sterke følelser på en måte som vel aldri har blitt manifestert helt på denne måten. Som den jazz-tempererte «Rub me for luck». En mørk nede-låt. Eller den enda mer mollstemte «Woman down». Ingen partylåt, men jeg kan garantere deg at du sitter fortryllet gjennom hele låta, og ikke svarer hverken på telefonen eller ringing på døra de nærmeste fem minuttene etterpå. Så sterkt føles den dommedagskraftige følelsen på denne låta. Det er alvor!
Mot avslutningen på et album av de sjeldne synger hun takknemlighetslåta «Thankful». Det er en låt mange av oss kan synge før vi går til ro om kveldene. En piano-akkompagnert ballade slik du kjenner Beth Hart godt.
«I need a hero» avslutter albumet. En meget sterk låt der hun synger «I’m not a hero. No superwoman. I’ve got my problems that comes and goes. I look like my mother and hurt like my father. I’m so thirsty but I wouldn’t drink the water. I need a hero”. Beth kler seg veldig naken, står frem med et ærlig og usminket bilde av seg selv. Slik man kan se seg selv i mørke stunder. Men som alltid, det er en trøst der inne i mørket. Beth Hart har alltid med det.
Hennes mest balladetunge album i karrieren, med et par låter der hun sparker hardere og viser at katten fortsatt har klør. Et av hennes sterkeste album i karrieren, kanskje det aller sterkeste. Jeg tror mange unge mennesker vil bli grepet av ærligheten og åpenheten i mange av disse tekstene som tross alt handler om kjærligheten på flere plan.

Les mer

Rick Estrin & The Nightcats

To andre album jeg har anmeldt i dette bladet er med norske Kid Andersen på produsentsida og som musiker, og er innspilt i hans studio, Greaseland i San Jose. Da er det ikke mer enn rett og rimelig at vi tar med et album der den allsidige musikeren fra Herre i Telemark er med som fullverdig bandmedlem. Vi snakker selvfølgelig om Rick Estrin & The Nightcats, et band der norske Alex Pettersen inntil nylig har besatt trommekrakken. Han er med på over halvparten av låtene på det nye albumet. 
Med sin drivende vestkyststil er Nattkattene et av mine favorittband, ikke minst live med herr Estrin som karismatisk frontmann. Det nye albumet har tittelen “Contemporary”, som best kan oversettes med moderne, noe som er typisk for samtiden. Ifølge presseskrivet er dette det mest fullbyrdede uttrykket på hva bandet står for. I mine ører vil det si at bandet på enkelte låter heller mer mot funk og en jazza tøtsj, og gjennomgående synger Estrin mer som en crooner.
Åpningskuttet “I’m Running” sitter som en kule, med twang-aktig gitar og utsøkt orgel, men “Resentment File”, en noveltylåt hvor Rick snakkesynger og får vokal respons fra resten av bandet, er ikke helt min greie. Den funky tittellåta med moderne lydeffekter og en rap fra den nye trommisen Derrick D’Mar Martin, gir meg heller ikke godfot. Derimot er “She’s Nuts Up” en fin slentrende sak med utsøkt orgel, og på “Root Of All Evil” tar vi en sving ned til New Orleans. På både “The Main Event” og “New Year’s Eve” finner Estrin fram det kromatiske munnspillet, og på albumets eneste coverlåt, Bobo Jenkins’ “Nothing But Love”, får vi en fin miks av Chicago og vestkyst blues.
På de tre instrumentalene får bandet virkelig briljere. Først ut er Kid Andersen­signerte “House Of Grease”. Kid tar oss med i et blueslandskap med et anstrøk av funk hvor Jim Pughs orgel er bakteppe og med utsøkt jazza piano fra Lorenzo Farrell. Selv Martin får briljere med noen små, men utsøkte vendinger på trommesettet.
”Cupcake”, signert Farrell, er litt i Booker T & The MG’s-gata, hvis en ser bort fra Estrins munnspill, og avslutningslåta “Bo Dee’s Bounce” er jumpblues med masse munnspill-øs og setter et fint punktum.
The Nightcats skal ha for at de har turt å tråkke litt utenfor det vinner­konseptet de har hatt. Så får det våge seg at en kanskje litt forgubba anmelder likte bedre den opptråkka stien. At Estrin, Andersen, Farrell og Martin/Pettersen innehar musikalske kvaliteter som går utenpå det meste i bluesverdenen, skal jeg i hvert fall ikke ta fra dem.

Les mer

Lisa Lystam Family Band

Lisa Lystam Family Band fra Sverige var en av de som la igjen sterkest inntrykk på Not­odden Bluesfestival i år, og rapporter fra rundt om i det ganske land synes å fortelle det samme der Lisa og hennes hippie/rootsrockete band har vært i år. Lisa Lystam Family Band er noe av den nye vinen innen blues og bluesrelatert rock, og viser seg som et sterkt innslag i en miks av garasjerock, sørstatsrock, bluesrock, rootsrock, hippiegroove og noe som ligger nært det norske bandet Katzenjammer. Dette er tyngre relatert til blues og spesielt sørstatsblues/rock, slik som amerikanske Larkin Poe som også imponerte på Notodden. Sol (Solveig Heilo) i Katzenjammer og Lisa Lystam, de kunne godt vært søstre, låter det som. Bare hør en låt som «Can I get a little». Er ikke det Larkin Poe med Katzenjammer-følelsen, så vet ikke jeg. Det samme kan sies om låta «Wherever I can find my love» og flere andre.
Noen av låtene de gjør har den garasjerock-følelsen med en bluesy undertone som glimrende svenske band som The Creeps og Atomic Swing gjorde rundt 1990. Men Lisa Lystam Family Band er sterkere fordi de står sterkere i bluesen.
Stilmessig er det masse groove, masse sørstatselementer slik som hos Larkin Poe, og albumet «III» synes svært variert og godt gjennomarbeidet, uten dødpunkter. Hun er på sitt mest uventede når hun gjør en Lucinda Williams-inspirert singer/songwriter-låt i «Glory» i countryånd. Eller når hun virkelig blir møkkete på blues­fingrene som en ung utgave av R.L. Burnsides jukejoint-blues fra Mississippi med «I can’t hold you». 
At hun møkker til bluesrocken sin som Black Keys eller North Mississippi Allstars på låter som «Bring me some­where», eller sender inn Allman Brothers-inspirert gitararbeid sammen med en melodisk følelse av Paul Rodgers/Bad Company på «Luke» bare illustrerer hvor variert denne dama og hennes free-spirit-band er.
Vanskelig å plukke ut enkeltlåter. Alt svinger. Alt rocker. Alt har sin rot i møkkete og hippie-leken sørstatsblues. Vi spår et definitivt gjennombrudd nå!

Les mer