Bluesnews

Knut minnes:
- Jeg tror det var bare en tone eller en enkelt akkord. Kanskje bare en liten takt. Den sitter så banket fast i meg. Det var høsten 1980 og Otis Rush besøkte Pilen restaurant for annen gang. Tre år tidligere hadde han spilt i samme lokale, hvor Oslo Bluesklubb holdt til, og sørget for hovedstadens beste blueskonsert noensinne – det er min påstand! Men nå var det problemer. 
Suksessen i 1977 skulle gjentas, trodde vi, men sånn skulle det ikke bli denne kvelden. Kvartetten ble til trio da Rush etter første låt unnskyldte seg og sa ”iblant funker det ikke”, og ga kompgitarist Lacey Gibson beskjed om å sette seg i garderoben. Det var tydelig at han ikke hadde det bra, og jeg tror godeste Otis Rush egentlig ønsket seg hjem til Chicago og sin japanskfødte kone Masaki. En kvinne som jeg vet var en enorm støtte for denne bluesmannen, som jeg her og nå vil hevde var den siste som hadde kontakt med det dypeste dype i denne musikkens sjel.

Tilbake til konserten: Så skjedde det altså. Etter en snau times musikalsk tomgods - på slutten av mannens mesterverk fra 1959, Double Trouble. En gitartone fra en annen verden. Jeg husker Kristin Berglund, som nok hørte Otis Rush for første gang denne kvelden; det var som det gikk et elektrisk støt gjennom kroppen hennes. Og sånn var det for oss alle, et kollektivt gisp gjennom publikum i andre etasje på Restaurant Pilen. Det var rett og slett noe så inn i granskauen utenomjordisk bra. I noen aldeles få sekunder. 

Otis Rush var ingen entertainer. Bluesens bønnekall "Let me hear you say yeah!" – joda, den var alltid med. Men ellers var han innadvendt og nærmest sky, som Freddie King og Jimmy Dawkins. Jeg har ikke ett bilde av Otis hvor han ser glad ut.

Jeg spilte med ham da han besøkte Chateau Neuf mellom de ovennevnte konsertene, og vi ”hang ut” på Grand Hotell etter konserten. Denne kvelden i Oslo inviterte Otis Rush meg til bluesens hovedstad. Men han var nok mest høflig, for da jeg dukket opp i byen hans et halvår senere så var alt glemt. 
Rar var han også. Sven Zetterberg, som var den jeg kjenner som best kunne nærme seg mannens gitartone, hadde en historie: Etter Otis Rush-konserten i Stockholm i 1977 snakket de sammen, og Sven skrøt av tonen i gitaren. Otis Rush tilbød da Sven å kjøpe gitaren for 800 dollar. - Mannen var nok en større kunstner enn strateg.

Vi er mange nå, som med ydmykhet kjenner på en takknemlighet for sangen og gitarspillet til Otis Rush.

Knut Reiersrud, 30. september 2018

Otis Rush og Knut Reiersrud i New York i 1993. (Foto: Privat).