En utgivelse på Arhoolie er vel verdt oppmerksomheten, om enn det er noen små måneder siden denne kom. Etiketten er et kresent kvalitetsstempel, og jeg kommer i farten ikke på en eneste dårlig plate de har sluppet. Heller ikke denne gangen. Joe Howell er frontfigur og gitarist, Pete DeVine er trommeslager og Joe Kyle leverer det han skal på kontrabass. DeVine og Howell fyller ut med vaskebrett og munnspill underveis. Det er nesten naturstridig at denne ytterst sympatiske trioen opprinnelig er fra San Francisco-området, men det var der Howell forelsket seg i munnspillet som fjortenåring. Han ble en ettertraktet sessionmann, men alt begrenset seg til de klubbene der de ignorerte aldersgrensa og slapp ham inn likevel. Noen år senere bestemte han seg for å lære seg gitar, og la seg opp mot det han hørte Bukka White, R.L. Burnside og Mississippi Fred McDowell spille. Hvis du nå tror dette er en mann som er tro mot tradisjonene, så er det delvis riktig. En karriere som instrumentmaker, og noen år som klubbmusiker nord i Thailand fulgte, før han reiste hjem og slo seg sammen med Pete DeVine. Han, en erfaren trommeslager med drøye tjue års erfaring fra lokale jazz-, jug- og bluesband. Pete har spilt på et drøyt trettitalls produksjoner og er ettertraktet som en mann av den gamle skolen. Det var nødt til å bli magisk, og ble det på et vis. Coverene deres spenner fra Frank Stokes til Sonny Boy Williamson (selvsagt), Booker T. Washington og åpningslåta der de gjør en forbløffende stilig og uærbødig utgave av Muddy Waters’ ”Can’t Be Satisfied”. Dette er vital, dagsaktuell blues, gjort med respekt for de som gikk før dem. Det er betegnende at det overlegne høydepunktet er en instrumental på nesten åtte minutter de har skrevet selv, der munnspillet er soloinstrumentet - ”Railroad Stomp”! Helt overlegent sjarmerende, og verdt plata alene.