Skulle du sett. Etter innpå 45 år har George gitt sine Destroyers fri og laget en plate helt alene. Det må være en rar følelse for mannen som i større grad enn noen har personifisert bluesrockpowerstrioen og boogien som ALDRI tar slutt - å skulle sette seg ned for å vise oss hva han kan. At han er en støver til å spille gitar var og er i og for seg kjent stoff, men det som gjør denne samlingen interessant er hvordan han faktisk – etter alle disse årene – er i stand til å vise oss nye sider av seg selv. På plata tar han for seg en salig blanding av ting vi kjenner ham godt for, og låter i det minste jeg ikke har hørt ham gjøre før. Dette er låter Thorogood åpenbart har på favorittlisten sin, og selv om jeg har hørt ham gjøre ”Wang Dang Doodle” (Willie Dixon), ”Boogie Chillen” (John Lee Hooker), ”Bad News” (John D. Loudermilk) eller ”The Sky Is Crying” (Elmore James) mange ganger med trioen, så gir han sangene en dypt respektfull behandling her som tilfører ny dybde. Heldigvis har han utelatt ”Bad To The Bone”, selv om det sikkert er det sikreste kortet hans. Med tilnærmingen han velger her blir dette også den første virkelige personlige plata jeg har hørt fra Thorogoods side, og ikke minst er det blitt en flott opplevelse og en musikalsk seier både for ham og oss.