Det har gått seks år siden sist vi hørte fra duoen Jolly Jumper & Big Moe (Kjell Inge Brovoll og Jan Erik Moe). Og ikke er denne nye utgivelsen å finne på noe stort, internasjonalt plateselskap heller, som de forrige. Nei, verden var vel ikke klare for den nordtrønderske varianten av god, gammeldags blues, da… Her hjemme tror jeg i alle fall at vi er klare for en ny runde, og denne fjerde fra trønderne følger de oppgåtte sporene fra de tidlige utgivelsene. Her hjemme er det tydelig at vi liker den nedstressa, coole stemninga duoen skaper, vi liker de utgamle låtene de graver frem fra glemselen, vi liker de låtene de sjøl sper på med, de de får til å gli så fint inn i helheten, og sist, men ikke minst; vi liker småpludringa deres, det være seg live eller på CD. Gjesteartister har de brukt med hell på hver eneste utgivelse, som f.eks. pianisten Diz Watson ved et par anledninger. Denne gangen har de med seg den unge pianisten Daniel Trustrup Røssing til å krydre allerede velklingende låter. Daniel som til daglig tjener til livets opphold i bandet til Chuck Berry (”He’s hot and only 23” – Chuck Berry), gjør det bra også her. Låter som ’The Cliché Blues’ og ’Jumimg The Queue’ hadde ikke vært det de er – på langt nær – uten Daniels piano. Ellers består det faste bandet av Frank Almås på bass og Arne Skognes på trommer og perkusjon, foruten mer ”tilfeldig” hjelp av Doc. Bekken (tuba på 3 kutt og piano på ett) og Peter Lundell. Nå er det som sagt lenge siden siste, men jeg har den klare følelsen av at Big Moe henter frem flere av sine ferdigheter på elektrisk gitar enn tidligere. Og den gamle Prudence-gitaristen har så visst ikke glemt noe. Jolly Jumper, til daglig mest kjent som Kjell Inge Brovoll, tar seg av munnspillinga og det meste av synginga. Han trakterer begge deler meget bra - selv liker jeg godt lengselen til sol og varme i låta ”December in Greece” og den historiske ’Mr. Crump Don’t Like It’ (W.C. Handy). Big Moe, som trakterer alt med strenger, inkl. bouzouki!, synger også noen av låtene. Hans låter er som underfundige, personlige små erkjennelser, fremført på en måte som nærmest tvinger oss til å lytte. Selv har jeg etter hvert fått mer og mer sansen for disse små låtene til Big Moe, og selv om mannen antagelig er for gammel til å synge godt engelsk (Moe fyllte 60 her om dagen – gratulerer med dagen, forresten!), fungerer det på et vis. ’Welcome To Jimbo Jambo Land’ er spilt inn i noe de kaller ’Mutteren Studio’ i Steinkjer. Har jeg forstått dette riktig, så er det altså hjemme hos Big Moe’s mor innspillingene er gjort. Uansett så høres det ut som de har hatt det gøy underveis, for det er nok deres glede som smitter over på lytteren. Sånn velger i alle fall denne anmelder å tolke det. Som vanlig med Jumper n’ Moe, så kommer også denne skiva med et flott og påkosta cover. Mærmere halvmeteren blir det vel når du bretter det helt ut, men du verden; her får du alt du trenger å vite om låtene, og mer til! Så dette ørlille mysteriet, da; CD’en er oppkalt etter en låt av William Henry ”Shorty” Godwin (1889-1959), en kar fra Georgia som gjerne opptrådte i vaudeville-show under kunstnernavn som ”The Texas Cotton Picker” eller “The Wacky Wag from Waco”. Senere hadde han radio-programmer i Virginia under navnet ”Hiram Hayseed”. Hvorfor er så ikke låta ’Jimbo Jambo Land’ med? Datt den av lasset underveis? Var den ikke god nok når alt skulle ’nestes i sammen’? Og hvorfor er tittelen i så fall beholdt? Ja, som man forstår, undertegnede sitter med mange spørsmål, men få svar. På et, når alt kommer til alt, fullstendig uvesentlig spørsmål…