Lett å bli hekta når bergensbaserte BB Lyngs Bluesband legger ut sitt andre album der overskuddet av salget går uavkortet til Haukeland Sykehus. Med utgangspunktet i at blues og musikk kan være terapi har de presentert sin blues for et publikum som de har funnet på steder som sykehus, sykehjem og andre lignende bofellesskap der pleie og terapi står i fokus på forskjellige vis. La deg ikke lure av det litt fjollete coveret, eller den lett parole-befengte tittelen, for BB Lyngs Bluesband mener åpenbart noe med sin blues. Det er en velspilt, groovy og sjelfull blues med sterke følelser, svært tight og en nesten Popol Vuh/ Popol Ace-rockavlet kraft. Det er definitivt bluesen som er kjernen i BB Lyngs Bluesband og det er berusende hvor lett bandet drar deg med inn i sin atmosfære og groove. Mye av dette albumet er imponerende levert fra erfarne blueskarer kjent fra en fortid i Bergen Bluesband (Atle Mjørlaug og Ole Thomsen). Vokalen til Helge Lynglund har snert og myndighet som fester deg på kroken fra starten med «She’s my queen I’m her king», og gitarspillet til Ole Thomsen slenger ut fengende hooks, riff og følsomme solopartier med en imponerende nerve og klar tone. Og bak kjører bass, trommer og orgel på med muskler som har pumpet jern i treningsstudioet. Ikke skulket en eneste trening. Du merker ganske fort at låtene skrevet av bandets gitarist Ole Thomsen, hvilket er 7 av 10, har en spesielt herlig nerve. Dette er låter som vil deg noe, samtidig som du føler at innsatsen han legger i uttrykket er passe desperat og innstendig. Det er bare å sette på det litt lekne åpningssporet eller den mørkere «I’m lost without you». Tilbake i det litt mer lekne sporet er «Medicine man», herlig med sitt spenstige vokale arrangement, mens intensiteten og gitarspillet igjen speiler sterke følelser og savn på «Just can’t forget her». Sterke saker, overraskende sterke saker, fra Bergens eget stolte bluesband. Vokalist Helge Lynglund skriver de mer opplagte og trivielle publikumsfrieriene. Nødvendige nok i et livesett, brød og sirkus til folket, men har ikke den nerven og den gnisten som forteller at dette virkelig betyr noe på samme måte som brorparten. En dusinvare party-låt som «I came here to stay» henter frem den eneste skip-refleksen hos meg på et album som i sin helhet må få betegnelsen råsterkt. Du skal ikke undervurdere BB Lyngs Bluesband og den seriøsiteten de leverer deg medisinen sin med. En blå resept kan være noe helt annet enn du trodde, og med dette bandet vil jeg si at du trenger den!