Eugene “Hideaway” Bridges hadde genene i orden da han som ung valgte å bli musiker. Faren, Otherneil Bridges, bedre kjent som Hideaway Slim, var en lokal blues-­størrelse i Louisiana og på morssiden var han i familie med Tina Turner. Han sier han har arvet gitartalentet fra sin far, og stemmen fra Bullock-familien (Tina Turners egentlige navn er Anna Mac Bullock). Femtifemåringen var veien innom gospel, han var blant annet medlem av “The Mighty Clouds Of Joy”, før han satset på bluesen. Først da han i 2000 fikk kontrakt med engelske Armadillo tok hans blueskarriere av internasjonalt. I fjor ble Eugene æret med “The Albert King Lifetime Award”, med begrunnelse at han holder den tradisjonelle bluesstilen i live. Eugenes far døde for et par år siden, og dette albumet er en hyllest til “Hideaway Slim”. Eugene sier at han her har gått tilbake til sine røtter, at dette er musikken han lærte da han som barn satt på “porch’en” og tok inn farens musikk. Da forventer kanskje noen blues som er litt røff og skjev, kanskje nesten litt hjemme­snekra. Men langt derifra. Dette er velspilt blues i alle ledd, nesten tenderende til glatt. Storparten av de 18 låtene er i et B.B. King-aktig landskap, og et orgel preger lydbildet i mange av låtene, men ofte er det brukt slik at det blir litt taffelaktig. Heldigvis brekker Bridges det opp med noen soullåter i Sam Cooke-tradisjonen, og etter hvert noen låter med Jimmy Reed-groove, samt en skikkelig rocker der David Webb har bytta ut orgel med piano. Personlig liker jeg Bridges best som soul-tolker, og i den vare “Good Old Days” får han virkelig vist hvilken stemmeprakt han innehar. Bortsett fra en cover, “Sweet Little Angel”, har han skrevet alle låtene selv. Hele CD-ens kapasitet, 79 minutter, er benyttet for å få med seg konserten fra Tallahassee i Florida fra ende til annen. Men i perioder blir det for mange litt for like låter i slow- og midtempo, og jeg mister litt interessen. Da hjelper det ikke helt om det er gromlyd og at det er en ytterst velspilt kvartett som står på scenen.