STEINAR ALBRIGTSEN

STEINAR ALBRIGTSEN - White Man Sings The Blues

STEINAR ALBRIGTSEN
White Man Sings The Blues
Grammofon

Veldig trivelig plate

Jeg hørte disse låtene første gang på Notodden Bluesfestival i år, og hadde det rett så trivelig i den bluesens tidsmaskin som Steinar Albrigtsen har satt seg i. Tilbake i tid til pre-war blues, og fremover fra Big Bill Broonzy til Jimmie Rodgers, Junior Wells, Big Joe Turner til vi når endestasjonen med B.B. King. Det er en fabelaktig reise i blues, tid og inspirasjon, og at Albrigtsen fortsatt er en god gitarist demonstreres flere ganger på dette albumet. I gamle dager, før noen sørpå visste særlig mye om Steinar Albrigtsen, demonstrerte han en innlevelse i blues på steder som Den Ensomme Ulv i Kabelvåg i Lofoten, som jeg tror han har savnet å gjøre i den mer dresserte tilværelsen som countryartist og country singer/songwriter senere. Denne plata løfter litt på det, men samtidig er den stramt regissert og som en god gammel variete-forestilling fra London. The show must go on, make room for the next artist! Slik var konserten på Notodden også. Dette er en veldig trivelig plate som jeg har blitt mer glad i etter konserten på Notodden. Med en stamme i Ernst Nikolaisen (git), Richard Gjems (msp), Ola Torgeir Kopsland (mandolin og steel), Rune Arnesen (trommer) og Andy Nesblom (bass) har flinke folk som Jørun Bøgeberg, Alexander Pettersen, Espen Fjelle, Terje Tysland, Reidar Larsen og hans fru Monika Nordli vært innom og lagt på mye fint krydder. Så dette har blitt en plate det er fint å sette på når man vil litt tilbake til røttene, til enkel men sjelfull og flott musikk. Til den opprinnelige bluesen spilt med i første rekke akustiske gitarer. Du står ikke på stolen og heier. Du tar ikke av, men dette er forbasket godt gjennomført og har en stemning over hele albumet som er nydelig. Favorittene er etter hvert mange. «Plowman», «Junior Wells», «Work song», «Joe Turner», «Raymonds blues». Ja, jeg kan godt også like “Lazy blues”, for den setter meg i en lun stemming, og når B.B. King-låta “Let the good times roll” rulles frem til slutt, så er det akkurat slik. Det er god stemning og fin følelse. Jeg tipper du ikke har mange slike bluesalbum i samlingen som dette. Så vær så god. En av gangen!