Det har gått evigheter siden Bjørn Berge forsvant fra forsiden av norsk blues og ble fast medlem som guitarist i Vamp, men vi har alle visst at den statusen ville endre seg en vakker dag. Seks år har det tatt, men nå er Bjørn Berge klar til å farge norsk blues igjen. Og selv om det er Bjørn Berge det mest handler om, er dette er ingen ren solotrip, men en utgivelse i bandformatet. Rettere sagt trio med en nokså fet og tett rytmeseksjon med tøffe bassganger og skitne trommer som veksler mellom det riffete og rett ut sagt Santana-dynamiske i åpningslåten «Monkey ship» til det mer Morphine-groovy på «The calling», og en vakker sommereng på «Bitter sweet». Men forbered deg på en ting, det er ikke bluesen som står i fokus lenger!
Dette er et album som for det første kunne vært lengre. 9 låter er ikke helt vanlig, men det er til gjengjeld et album du ikke føler for å sammenligne direkte hverken med noe Bjørn har gjort tidligere, eller ting du har hørt av andre artister og band. Det forteller mye om originaliteten, om styrken i at Bjørn Berge og hans tette trio har tråkket sin egen sti. Og stien har fortsatt mye av Bjørn Berges eminente gitarspill, et rått elektrisk gitar og slidegitar-uttrykk som aldri kommer til å bli lest opp høyt under Blues Award prisutdelingene i Memphis, men som fortsatt til en viss grad har blues i sin kjerne. Men «Who else?» er mest av alt et rockealbum. Fra det nesten progressive rockeriffet på «Monkey ship», som tar rocken ut av bluesgarasjen på samme måte som Simo gjorde sitt siste album, til det nærmeste Bjørn noen gang har vært en power-rockeballade med «Bitter sweet». Noen kan bli skuffet over at bluesen mer har blitt fjellene i bakgrunnen enn selve fjellet, men sjelen du kjenner Bjørn for både som vokalist og gitarist er likevel aldri langt unna.
Åpningen med «Monkey ship» er utvilsomt platas «killer». Veldig groovy, riffete og frekk som en Frank Zappa i full blomst. Rockeballaden «Bitter Sweet» kunne vært gjort av en Sivert Høyem i sitt mest melankolske bakpå-øyeblikk. «It just ain’t so» er sørstats-groovy med en swampblues-rytmikk som ville sjarmert Tony Joe White og veteranbandet Little Feat, og «The calling» har noe av det britiske og blå slidegitar-uttrykket som Chris Rea reddet sitt eget liv med da han gjorde «Blue Guitars». Med en liten add av et herlig Morphine-groove, om noen husker Mark Sandman & co fra 90-tallet.
Du kjenner igjen den originale Bjørn Berge på den tungt syrete, seige og vasstrukne bluesen «Mr. Bones». Kanskje platas eneste låt med tung overvekt i blues. Den party-klingende og heftige grooven i «Ginger brandy wine» har også mye av bluesgrooven, men er mer en no-nonsense rockelåt med samme energi som band som Rhino Bucket og Georgia Satellites.
«Who else?» er en tanke for kort, og veldig rockbasert og variert. Noen av Bjørn Berges faste fans vil kanskje trekke på øyenbrynene, men jeg garanterer at hardcore-fans vil like det de hører. Når man hører nærmere på albumet er det nemlig utrolig variert, underholdene og lekent det Bjørn Berge her gjør. Ja, mer Zappa og mer av alt som er utenfor den tradisjonelle bluesboksen, sier jeg! Bjørn har alltid med seg nok bagasje i spillet til å slippe inn på blues- og rockeklubber verden over, der man skjønner at en artist som tør å utvikle seg såpass mye i en ny retning, men som har så store kvaliteter forankret i bluesen, han må vi åpne både hjertet og ørene for. Ikke en svak låt her!