Det handler om «let the good times roll» som B.B. King sang med uslåelig innlevelse gjennom et helt liv når jazzgitar-legenden George Benson gjør en hyllest til både Chuck Berry og Fats Domino med tittelen «Walking To New Orleans». En plate som låter så uanstrengt og lekende at man nesten mistenker det for å være en live-plate spilt inn i studio med et publikum som sparer på applausen til mellom låtene. 
En umiskjennelig god sørstatsfølelse man lett kan knytte til både Memphis, New Orleans eller Austin. Løs jakke, ingenting som strammer, danseskoa er på, og rytmene flyter fritt og lekende slik 50 og 60-tallet var som musikalsk smeltedigel mellom roots­musikk og pop. Vi har hørt samme ledige og tidløse groove med Texas-utgaven av et revitalisert Knickerbockers (med blant annet Monster Mike Welch), og ikke minst Monster Mikes seneste samarbeid med Mike Ledbetter, Roomful Of Blues tilbake i de dager da Sugar Ray Norcia sang i bandet og diverse lekne All-Star oppsetninger med Kim Wilson og britiske Dave Edmunds. Pur joy – ingenting som egentlig overgår originalene, men så morsomt at du risikerer å pisse på deg mellom halvliterne som definitivt hører hjemme i en sånn atmosfære.
Terningkast fem, ikke for artistisk originalitet, men for spilleglede og å holde «middagen varm». For Fats Domino og Chuck Berry var på to ganske forskjellige måter representanter for populærmusikkens kanskje viktigste forvandling fra amerikanske røtter til verdens mest tidløse hitlister og definering av hva som er god pop (og rock’n roll). George Bensons album nummer 45, et utrolig tall i seg selv, er ulikt mye av det han har gjort. Og hans første album på seks år, da han også da ga ut et tribute-album, den gangen til Nate King Cole som er et mer opplagt sted å gå for en jazzgitarist.
På dette albumet har George Benson kunnet slippe seg løs, glemme «alt han har lært om jazzgitar» nærmest, og bare spille for glede og impuls gjennom klassisk materiale. Chuck Berys «Nadine», «Havana Moon», «You can’t catch me», «Memphis, Tennessee» og «How you’ve changed», og Fats Dominos «Rockin’ chair», «Ain’t that a shame», «I hear you knocking” (som Dave Edmunds gjorde til sin), “Blue Monday” og tittelsporet på dette albumet. 
Smiler du ikke under avspilling av denne lekenheten så kan vi slå fast at du med stor sannsynlighet ikke tåler de lykkepillene legen din har gitt deg den siste tiden!