Chambers har lagt vekk alle pretensjoner og opptrer som bare seg selv for første gang. Og la oss få ting på plass med en gang. For riktignok var Chambers bandleder for Hubert Sumlin i en femårsperiode, men dette er noe ganske annet. Like doser Southern Rock og stoff myntet på det svært lukrative Classic Rock-markedet på amerikansk radio. Fans av Gary Moore og Stevie Ray Vaughan har mye å hente hos Sean Chambers. Selv lot jeg meg imponere av keyboardist Reese Wynans, og det varmer et gammelt heavyhjerte å høre noen gjøre Jon Lord bedre enn salige Lord sjøl kunne drømme om. Stilig. Når han ikke er ute under eget navn er Sean på scenen med Blackfoot, og med det burde du ha en indikasjon på hvor dette bærer. Og hvis tungt gitardrevet bluesrock og boogie får neseborene dine til å vibrere vil du ha stor moro med denne plata. Originalene til Chambers kler godt et inspirert utvalg av coverlåter, og det hele rundes av med en fortreffelig sørstatstapning av Ten Years Afters "Choo Choo Mama" som garantert høster et anerkjennende nikk fra Alvin Lee der han kikker ned fra hvor det nå måtte være han be?nner seg der oppe i rockehimmelen. Morsomt dette. Mer.