Bror av den langt mer berømte Mick Jagger i Rolling Stones har levd med musikken omtrent like lenge. Men han har også levd av og med andre kunstformer som drama, teater, film, kles-design og dekorasjonsfaget. Fra han slapp sitt første musikalske arbeid med et album i 1973 har han funnet seg i å leve i skyggen av sin bror, og Mick har stilt opp på hans utgivelser med gjesteopptredener. For blod er tykkere enn vann også for en Mick Jagger. I fjor spilte Chris Jagger med sitt band Atcha som headliner på nystartede Trandal Bluesfestival og vekket begeistring der. Noe som må være gjengjeldt, for bilder fra oppholdet her på den norske vestkysten er brukt i bookleten som følger denne CD-utgivelsen. Og så er anledningen på dette hans niende album, og at det markerer hans 40-års jubileum som artist. Concertina Jack er trivelig hele veien. En lurvete, svingende, fest-på-lokalet-formatert blanding av country, blues, zydeco, good-time akustisk rock’n roll i et herlig teater. Et slags britisk svar på Commander Cody and his Lost Planet Airmen som møter Brinsley Schwarz på en britisk pub med sikringene ute. Men samtidig når ordet trivelig er slengt ut kan det tilføyes at selv om Chris Jagger og de erfarne musikere i hans Atcha har feelgood-faktoren for sine musikalske røtter i orden så bedriver de ikke noe som hever seg over alle de gjennomsnittlige bandene som ga ut en plate eller to på 70-tallet. Band som i dag er helt glemt. Det hjelper ikke at broren Mick Jagger kaster seg med på vokal på albumets to første låter «Concertina Jack» og «Pearl of a girl» for å feire jubileet. Eller at Bobby Keys, Rolling Stones-assosiert saksofonspiller, er med på like mange låter. I en uke på 10 dager bruker jeg heller 10 dager på å høre på vår egen J.T. Lauritsen & The Buckshot Hunters enn Chris Jagger’s Atcha, for å sette dette i perspektiv. Trivelig, men en uinteressant plateutgivelse som ikke setter spor etter seg.