At Charlie Musselwhite og Ben Harper skulle være naturlige samarbeidspartnere var det vel ikke så mange som så for seg, men resultatet av at de to la hodene sine sammen resulterte i albumet “Get Up!” som innkasserte en Grammy for beste blues-album. Nå er fem år gått og det umake paret er igjen ute med ny skive. 48 år gamle Harper er en artist det nesten er umulig å sette i bås, han beveger seg i en herlig miks av soul, folk, funk, gospel og poprock, mens 74-årige Musselwhite er dypt forankret i Delta- og klassisk Chicagoblues-tradisjon, selv om han ikke er redd for å utforske litt fremmede farvann. Når Harper på har skrevet alle låter og synger på alle så nær som en, og det i tillegg stort sett er Harpers band som bidrar, kan en lett tenke at dette blir et Harper-album med Musselwhite på munnspill. Men så er ikke tilfelle. Harper, som kan ha en tendens til å bli litt for flinkis, kommer her i et blusa format du ikke finner på hans soloplater. Ikke minst synger Harper tøffere enn han har for vane. Så Musselwhite har tydeligvis en tilstedeværelse i prosjektet, utover å krydre låtene med sitt munnspill. Apropos Musselwhite, en mann som startet sin platekarriere for 51 år siden, og jevnt og trutt gir ut nye album, har jeg fra tid til annen hørt folk hevde han er middelmådig både som sanger og munnspiller. Kanskje det, men det han savner av ekvilibrisme vokalt eller på bluesharpa, tar han igjen med å skape groove og stemning i låter. Og tittellåta, den eneste der Musselwhite har hovedrollen vokalt, er et av albumets høydepunkt, med en snakkesyngende Charlie, slik bare han kan. Også åpningssporet har denne samme type magi, med koring som oser av Delta-mystikk og et band, og ikke minst munnspill, som nailer denne stemningen. Ellers veksler albumet mellom akustiske og elektriske låter, mellom Delta og Chicago, for å sette det litt på spissen, med bastante “The Bottle Wins Again” og catchy “You Win Again” et lite hestehode foran de andre låtene. Men det er vel bare tittelsporet og “When I Go”, som virkelig kryper under huden på meg. Så selv om de to herrene får fram det beste i hverandre, sett fra et blusa ståsted, holder ikke alle låtene helt mål. La oss si det er trivelig, men det blir nok ikke en ny Grammy for dette albumet.