Dette trønderske garasjerock/blues-bandet må ikke forveksles med rootsrock-bandet Electric Woodland der vi anmeldte debutalbumet for ikke så lenge siden. Woodland har sprunget ut av det stadig aktive jazzmiljøet i Trondheim, med Gisle Solbu fra Namsos som vokalist, som spiller både på Øystein Grenis blues-energi og Jack Whites tøylesløse blanding av pønka energi, garasje og bluesy rootsrock. Det fråder ganske friskt rundt disse innspillingene, men jeg merker at du skal være opplagt og i den rette stemningen for å høre Woodland på den riktige måten. Er du en tander sjel og rett og slett i ubalanse skal du være forsiktig så det ikke tipper over med låter som «The devil on your shoulder» eller «Get’em back». Når det er sagt så er det en voldsom friskhet, punch og attityde over den møkkete blues-comboen de utøver. Tøft er ordet! Det handler om møkkete White Stripes i tidlig tapping, The Black Keys ditto, 20 Miles og andre lettere frustrerte rockere som har gått tilbake til bluesens røtter for å få møkk på fingrene og traktere musikken som la grunnlaget for Elvis og alt annet som kom senere med en ubeskjeden frekkhet og uredd nerve. Fra syrete rootsrock i retning The South på låtene «Monday» og «My baby», til å sparke i bakken rett bak Per Bortens Spidergawd med «You don’t want it» til å groove som et Allman Brothers Band på «No worries». Legg til den møkkete lyden av tidlig White Stripes på nevnte «Get’em back» så har du et visst hint om potensialet rundt – vel, side B på vinylutgaven av Woodlands debutalbum, var det visst. Side B! Det er altså potensiale her, og når du kanskje velger å starte med side A, som de fleste veloppdragne gjør, så vil du kjenne på Spidergawd/Per Borten-nerven på både «Making me» og «It’s alright». Bare yngre, litt mer naivt og uferdig, og mer opprørsk. Og bluesnerven i låter som «No trouble» og «Last try» er ikke til å ta feil av. Det nikker ganske sikkert både Jack White og Tom Waits på tvers av generasjonskløften til. Å få såpass med møkk på fingrene og i lydbildet som Woodland gjør er forfriskende og riktig tenkt. Med enda bedre låter kan dette bandet komme til å sprenge banken. I bluesens navn.