Bergens Nobody’s Business er tilbake. Og det gleder denne anmelders hjerte dypt hver gang et band som dette har fattet det dypereliggende i presentasjonen av feit og funky blues. Det gjøres aller best fra en scene. I dette tilfellet Madam Felle hjemme i Bergen. Og husk, vi har med bergensere å gjøre, så selvsagt betyr det ingen kompromisser på lyden. Eneste innvending i så måte er at det formodentlig tilstedeværende publikummet er mikset godt ned, og høres en smule for høflige (eller fåtallige) ut til helt å fylle stemningsskaperfunksjonen sin. Med det unnagjort, skulle jeg gjerne vært der, gitt. For dette er det et sinnssvakt groove i. Spellemannsprisvinner Gina Aspenes er åpenbart ute etter en pris til der hun fronter et band tungt inne i såvel Chicago som Texas, der det lånes like friskt fra såvel jazz som funk, før det smeltes sammen med en bluesfot mange andre band kunne misunne dem. Sånn omtrent halvt om halvt med originalmateriale og stoff hentet annetsteds fra er en kombinasjon som står seg - covere av John Mayall, Robben Ford og Walter Jacobs blant annet gjør dette til en ordentlig feststund. Overlegent frekt er det å avslutte settet med Fleetwood Macs ”Oh Well!” En ikonisk låt det krever en skyskraper av selvtillit for å mene at man har noe å tilføre. Vokalen gjør dette brått til en utfordrende og sensuell affære nesten til å rødme av, som møtes i en stilmessig konfrontasjon med gitarist Tore Kvalviks briljering. Kanskje i ”smootheste” laget, før det sparkes ordentlig fra inn mot finalen. Pirk i en sammenheng der vi alle har et felles ansvar for at Nobody’s Business møter fulle hus når de er ute på tur. I mellomtiden kan du hente frem denne plata for en solid ”treretter” tøff, sugende og funky bluesrock som det krever et hjerte av stein for å ikke bli sjarmert av. Kom tilbake er dere greie, dette må vi ha mer av.