Jeg var tilstede på Eric Sardinas første konsert i Norge. Husker ikke hvor lenge siden det er, men jeg husker at det var på Rockefeller, og Eric varmet opp for gitargud og rockikon Joe Satriani. Det var øsende og glødende rock’n roll, men det var også utvilsomt en dyp brønn av blues i den atletiske kroppen som på slutten av konserten avslørte en naken overkropp, et veltrent muskelspill, tatoveringer og en gitar han tente på etter å ha helt på brennbar væske. Det var definitivt et bluesrock-show med nerve og gnist. For hver gang jeg har sett og hørt Eric Sardinas siden dette første møtet har han stadig falt et hakk på interessestigen jeg har i hodet mitt. Samtidig har han scoret mye hos et stort publikum som elsker hans utemmede vesen, hans ville dobrospill og en rock’n roll attityde som minner mer om AC/DC, ZZ Top, Walter Trout og Popa Chubby enn Muddy Waters og de som virkelig utstråler bluesattityde. Helt greit. Rock’n roll-fyret bluesrock av dette slaget kan være tøft det. Men jeg ønsker meg ofte mer enn godt skuespill, klisjeer og innøvde triks som repeteres igjen og igjen. Jeg elsker denne musikktradisjonen, la det være sagt, men ser begrensningene når innholdet stort sett er tøff rock og bluesklisjeer, kul design, lovløs personlighet og trøkk. Jeg var på ZZ Top i Oslo Spektrum en gang. Etter halvspilt konsert begynte de å gjenta seg selv til det kjedsommelige. Jeg har sett Walter Trout kjøre så hardt på Tapperiet på Notodden at den eneste musikalske sjelen du kunne finne var å lese på billetten hvem som spilte, og så tenke på hvordan du opplevde platene hans hjemme. Og jeg tror ikke jeg hadde klart mer enn 3 eller 4 låter med Eric Sardinas og hans Big Motor live i dag, også dømt ut fra hans nye album Sticks & Stones, før interessen treffer bunnen. Klisje, klisje, klisje. Tøft, tøft, tøft. Hard bluesy rock’n roll som herjer som Motley Crue i full fyr. Originaliteten kan man sette spørsmålstegn ved, men det låter tøft og det er berusende med 2-3-4 låter før du møter veggen og lufta går ut av ballongen. De to første låtene ”Cherry wine” og ”road to ruin” samt de to siste ”Goodness” og ”Make it shine” er de som virkelig duger på dette albumet. Resten er ganske pregløst fyll. Eric Sardinas har kanskje en stor motor i sitt trioformat, men her vil de fleste gå fort lei.