Med Sherman Holmes dype baryton, Wendell Holmes klassiske soulkvaliteter og Popsy Dixons bevrende falsett er The Holmes Brothers en levende inkarnasjon av klassisk B.B. King-rhythm’n blues, Blind Boys Of Alabama-gospel, New Orleans-blues og Solomon Burkes countrysoul. Fra forrige State Of Grace fra 2007 til Feed My Soul, trioens fjerde album for Alligator, har de fått med seg den ungdommelige kraften til country/pop/singer-songwriter Joan Osborne. Og utrolig nok fremstår de som ungdommelige og vitale på et av sine beste album noensinne! Det er mange år siden jeg møtte Holmes Brothers foran et show i Oslo. De var gamle da. De er hundgamle nå. Men liksom Blind Boys Of Alabama synes de bare å edles med årene. Ikke tæres. Det låter mer soul enn gospel denne gang. The Holmes Brothers har fulgt med i timen. De vet at soul står på menyen igjen som aldri før, og produsert av kredible Joan Osborne har de fått frem en vitalitet som denne gang dekker 100% av albumet. Ikke bare 75 som de har for vane. Og om du kan høre på sangen til Blind Boys Of Alabama at de kom til studioet med rullator, så er det ikke slik med Wendell Holmes & co. Jaggu har de ikke klart å få frem en rootsy guts på låter som ”Living well is the best revenge” som høres ut som John Hiatt i sine beste rootsy øyeblikk. Og de rocker Hiatt-skjorta enda svettere på ”Rounding third”. Det eneste glimt av at trioen innser at de snart kan være på sin siste tur er når de leverer en coverversjon av en John Lennon/ Paul McCartney-låt. Med den symbolske tittelen ”I’ll be back”. The Holmes Brothers er nærmere sine røtter i blues, soul og countrysoul på dette albumet enn på lenge. De er mer på bluesklubbene enn i kirkeatmosfæren, og med stort sett egenskrevet materiale er det mye å bli imponert over denne gang. Og det er sterke følelser i sving. Om det tunge endelige skrittet mot samlivsbrudd på ”Put my foot down”, antikrigs-følelsen på åpningssporet ”Dark cloud”, et menneskes fortvilelse når den økonomiske krisen rammer akkurat deg på ”Edge of the ledge”, om å føle sviket av sin beste venn når du trengte det som mest på ”Fair weather friend”, eller om å imøtese døden på avslutningssporet ”Take me away”. Men her er også optimistiske sanger. De mest finstemte ord om kjærligheten til sin utvalgte på ”Feed my soul”, om de viktigste ingrediensene i livet på ”Something is missing”, og om å ta seg sammen fordi det aldri er for sent på ”Living well is the best revenge”. Og albumets største øyeblikk ”I saw your face” en nydelig følelsesladet gospel/soul-skjønnhet. Den handler om at ingenting er slutt eller over. At alt kommer tilbake til deg en dag. Dette er hva du kan kalle en fullendt soul/blues-meny. Dyppet i gospel og tilsatt singer/ songwriter-formidlingen i country. The Holmes Brothers treffer deg med et album jeg skal vedde på at de er spesielt godt fornøyde med. For det bør de være!