Lillesøsteren til Carla og Marwell, datter av Rufus. Så selvsagt skal også Vaneese lage plater. Dette er femte plate siden 1987, men til damens forsvar skal det sies at hun har gjort mye annet i mellomtiden. Vokalbidrag i Hercules, Anastasia og Førstekoneklubben har sikkert tatt mye tid - jadda, jeg VET det var ondskapsfullt å trekke det frem, men det har bidratt til husleia. Hun er snublende nær en smakløs utnyttelse av navnet og legendestatusen til faren der han gjengis på ni - 9 bilder på coveret til denne CDen. I tillegg får du en ”duett” med far og datter, som ikke HELT rekker opp til Nat og Natalies ”Unforgettable”, for å si det svært høflig. Musikalsk gaper hun høyt nok der hun gir oss tolv låter som er VELDIG i Mavis Staples/Irma Thomas/Patti Austin-gata, en side av moderne soul og blues der det er gjort i en håndvending å forskreve seg. Ektemann og produsent Wayne Warnecke skal ha mye av æren for at dette lander på beina på et vis. Og helhetlig fremstår dette som en porsjon moderne Memphissoul av den litt ”slicke” typen. Vaneese har jobbet mye med gospelkor når hun ikke har dubbet tegnefilm de siste årene, og det er fryktelig synd at hun ikke slipper seg litt mer løs i den gata annet enn de spede tilløpene vi får underveis her.